Nå er det NOK!

Rykende gløgg, pepperkakebaking og koselige bilder av blinkende led-lys i vinduskarmen -for å gjøre julekosemosen fullkommen.. Det må du dra til en annen blogg for å få! 

Ikke lenge siden jeg skrev et innlegg om at vi ikke har hatt «kvelder» på ca. 5 år. Jeg skrev det fordi a) Utblåsning b) Håp om at noen kunne komme med en trylleformel. Men nei, ingenting er forandret. Vel, ikke annet enn at ungene har flere unnskyldninger ved leggetid/motsetter seg bare i større grad hele seansen -og at jeg er mer sliten enn på lenge. Når man har slitt med legging i årevis, ja du husker kanskje da jeg skrev om støvsugeren som ofret seg i det henseende -søvndyssing. Den dagen jeg øynet håp da jeg trodde begge hadde sovnet før tjue null-null -hahaha as if!! Så pådro jeg meg skranglete bekken -som viste seg å være prolaps etter overbelastning/unger som måtte knebøyes i søvn. Eller listingen jeg har bedrevet, og viet en hel sang til.

Jeg lurer bare på.. hva er det dere gjør/har gjort.. som gjør at ungene sovner som engler 7-7? Jeg har prøvd alt! Forskjellige soverom, samme soverom, 1 bok, 10 bøker, synging, nynning, ikke soving i barnehagen, soving i barnehagen, forståelsesfullhet, bestemthet, hissighet, bestikkelser, trusler.. «jeg teller til 1, 2, 2 en halv, 3!»,  Sove-Karins hysj-hysj-metode, gå inn og gå ut, legge ned og ned og ned igjen, tillate skriking, ikke-tillate, gi etter for «jeg vil ha vann/mat/den bamsen» Ikke gjøre det.. Er det for jeg ikke har klart å gjennomføre Ferbers tro? Er det fordi jeg ikke er streng nok, FOR streng? Burde jeg lagt dem 18? 17? Beholdt sprinkelsengen de ikke kom seg ut av lengre?  Spørsmålene er mange. «JEG ER IKKE TRØTT!!» Ehh. jo.. i følge den skrikingen.. så er du drit-trøtt!!! «Mammaaaa!!! Jeg VIL IKKE LEGGE MEEEEEEEG!!!!»

AHHHHHHHHHHHHHH! ÅHHHHHHH!

Bilde tatt 07.06.15 kl. 18.19 #4

Nå er det NOK!

Jeg snakket med noen foreldre i barnehagen i går.. de bare..

«Det ER så viktig med egentid altså, men mine sovner IKKE før ÅTTE.!!» Hun sukket og trodde vi skulle syns synd på henne.

«Vår han sovner ikke før litt etter åtte han heller..» meddelte en annen pappa.

Jeg bare.. «ÅTTE? Har vi ro før ni.. er det mirakel!»

Pappaen.. hadde tydeligvis trukket litt av på deres sønns reelle innsovnings-tid.. og fikk dårlig samvittighet.. Så da jeg hadde han på tomannshånd etterpå..

«Du.. for å være ærlig.. I går sovna ikke lillegutt før halv ti altså.. jeg turde bare ikke si det!»

«Hahaha» lo jeg hjertelig, «Ja det er kjempeflaut, jeg sier det som regel aldri høyt jeg heller!» (jeg gjør jo det.. men jeg ville jo ikke at han skulle føle seg ubekvem når han først hadde kommet med en sånn dønn ærlig, og litt flau bekjennelse for at jeg ikke skulle føle meg som den eneste elendige forelderen på kloden! Takk kjære medsammensvorne!)

Jeg er nå desperat/tror jeg blir blir koko og ikke klarer å komme fra det med vettet i behold!

Dere som har barn som sover 7-7, og har egentid, hva er det dere gjør???? Vær så snill og si det!

For.. produsentene av det riksdekkende viste nemlig at de hadde fanget meg på tape sånn her..

IMG_20151030_173141 (1)

The truth, and nothing but the truth.

og det lover ikke bra….. #Gaustadnext #koko #desperatsmåbarnsmamma

Og til dere som ler av SV´s forslag om «Husmorvikar/Familievikar»… Shhhhhhhh!!! (Ja for så du bildet eller? Ja da tenker jeg pipa fikk en annen lyd!)

Jeg har gjennomgått en ekstrem forvandling!

Det slo meg, da 5 åringen ville knipse bilder av mora si..

Etter

Her slår det meg.

At.. HVA HAR SKJEDD MED MEG? Jo, jeg har gjennomgått en.. ekstrem forvandling. Men ikke av den typen du er vant til å se.

En ekstrem forvandling! Men er den egentlig så ille?

En ekstrem forvandling! Men er den egentlig så ille?

Forvandlingen kan umiddelbart se ut som den er til det verre.. men jeg vil være så kontroversiell -å påstå at den er til det bedre! Jeg savner selvfølgelig å sove lenge, og å dra på reiser til eksotiske steder, med en kropp minus to fødsler og en prolaps, som ikke er redd for noen ting, og bare har seg selv å tenke på, ikke blå Elsa-kjoler.. Og ikke minst se litt fresh ut!!

Men det der ofrer jeg LETT, mot det å være.. mamma! Det danker ut all selvrealisering, savn av søvn, reising og fryktløse tider, en veldreid kropp og alltid nypolerte negler og shavede legger. Forstå det den som kan!

En mamma vil..

Things that matters

Hvordan har du forandret deg etter du fikk barn? Har du gjennomgått en extreme makeover, moderat, eller ikke noen i det hele tatt? Savner du av og til livet «pre-babies?»

Og ehm.. kan ikke bare Disney komme opp med noe nytt snart..!? Let it go now, Disney, let it.. go!!!!!

Ps. Jeg tillater ikke at jeg forfaller helt altså, selv om det kan virke sånn her Så støtte-erklæringer til Jack.. er ikke nødvendige!

Familietid!

Jeg blir jo ikke ferdig med Sverige-turen vår ved et første.. Alle snakker om hvor viktig det er.. å ha kjærestetid, vennetid, hobbytid, og den populære «me-time»!! Vet du hva? Familietid.. DET er viktig det!!

familietid

Å ha kvalitetstid sammen som familie, er hur viktig som helst! I helga tilbrakte vi jo tid med familien..24/7, på et sted hvor man blir tatt bort fra hverdagslige gjøremål, rutiner og bekymringer. Og vet du hva?

vetduhva

Overskudds-lageret mitt fikk et påfyll, som en helg med «me-time» kan se langt etter! Jeg går rundt og smiler.. Jeg og Jack er jo «egne individer» og selvfølgelig med «egne interesser» -som det heter på moderne. Men fytti, å fylle minnebanken med inntrykk sammen med familien, contra «på egenhånd»… det er det mest powerfulle (engelsken dekker dette bedre enn norskens «kraftige») en mamma og pappa kan oppleve!! Spør du meg.

slange

(selv om det innebærer at man må få sånne her.. ja.. ekle.. inntrykk lagret)

Å oppleve -med disse to, er det beste som finnes

disseto

Hva mener du.. hva får du overskudd av? Me eller family, eller ja takk, begge deler?

Barnebursdager.. bare glede eller bittelitt besvær?

Tenk at det er 5 år siden jeg dro til Bærum sykehus, vel vitende om at jeg skulle føde en unge i sete. Allikevel svært uvitende om hva det egentlig innebar.. Men ut kom hun, som en reke som aldri hadde gjort noe annet enn å åle seg ut trange livmorhalser før! Og her er hun altså, 5 år gammel blitt. Blir så nostalgisk vettu, at det er til å bli litt småkvalm av.

ballons

I gamledager måtte jeg ta valg av typ.. keisersnitt eller setefødsel??! I dag er det mer.. HVILKET BURSDAGSTEMA SKAL VI HA I ÅR??! Hello Kitty, Minnie, Prinsesse, Pippi, Jungel, Frozen, marihøne.. alt var liksom oppbrukt her i huset.. og interessene er ikke så snevret heller for tiden, så det var litt krise. «Ja så hvilket tema skal vi velge i år da Storesøster?» Hun var veldig klar.. «Grønn dyrebursdag!!» Panikkangsten roet seg da tema endelig ble bestemt. Grønne dyr it was!

Det var en storslagen bursdag, med en 5åring som hverken får nok oppmerksomhet, eller gaver!

PicMonkey Collage

Når en 5-åring skal feires, så skal det gjøres omhyggelig! Og det spartes ikke på helium-gassen for å si det sånn. Så vi sendte henne like så greit en liten tur til himmels!

flying5yearold

Litt skeptisk i begynnelsen der ..men skal det feires så skal det feires! «Kom igjen, dette blir gøy!!»

Men du.. med en 2-dagers barnebursdag og dens forberedelser.. Hadde jeg ikke vært så sykt pliktoppfyllende og dedikert til familie og jobb, så burde jeg egentlig tenkt på helsa og tatt en fjortendagers!

Er det bare jeg som syns det er kjempeslitsomt utfordrende med barnebursdager? Bare glede, eller bittelitt besvær (kom igjen, innrøm det da!) Har du problemer med tema-valg, eller syns du egentlig det er idiotisk å legge så mye i det? 

Som du ser, så har jeg faktisk snudd en to-liters is og hellt non-stop på den.. så jeg har prøvd.. Hurra! Det er bare det at det har en tendens til å balle på seg. Grønn kake, grønne dyr, grønne servietter, grønne invitasjoner.. grønn kjole!! Grønne dyregodteposer- med grønt godteri. Dyr. Grønne dyr!! Leker skal forberedes, hybelkaninene skal vekk, så var det menyen da.. Fillern, neste år blir det uten tema ass! Snakk om å gjøre det vanskelig for seg sjøl!! Glemte jeg å nevne, høyt under taket, roe gemytter, passe på at ingen setter pølse i halsen mens Pølsemannen (ala Jack) bestemmer seg for å få hele gjengen til å le seg i hjel MENS de har hele munnen full av pølse! Få alle med på leken -INGEN må føle seg ekskludert! Styre, stell, fikse ordne.. praktisk og sosialt..

PS. Takk til alle som bidro i anledning 5-års dagen (som gjør at jeg denne gang også -unngår rehab) Mormor, Bestemor, Jack og Tante Helene

PPS. Til de som ikke er kjent med mine helt insane photoshop-skills (eller heliumets begrensninger), og allerede har tastet barnevernets nummer.. Nå vet du om dem, så legg ned det røret!)

PPPS. Men så syns jeg det er litt gøy og… shhhh..

Hvor mye er det greit å aktivisere barna på fritiden?

Sykler som en tulling hjem fra jobb, henter ungene i barnehagen, kaster middagen på komfyren, hiver i oss middagen, gjør oss klare (i hui og hast) for… turn! Det gir deg sikkert økt puls bare å lese verbene som beskriver det som foregår her en tirsdags-ettermiddag. Og jeg tipper du har en eller flere dager i uken du også, hvor verbene er aktive, og pulsen er forhøyet.. har jeg rett?

Svømmekurs, speider, ridning, turn, ballett, teater, musikalgruppe, musikkbarnehage, musikkinstrument-læring, kor, korps, karate, håndball, fotball, ski, skating, you name it! Tilbudene hagler, barna ønsker, foreldrene ønsker, men hva skal man velge? Hva har vi tid, økonomi og kapasitet til? Hva er det beste for barna.. og for oss? Det får bli musikkbarnehage. Og.. turn! Eller skal vi kanskje melde barna på svømmekurs også -det er jo viktig at de lærer å svømme! Dessuten skulle jeg ønske de spilte piano slik som mammaen gjorde.. Og pappaen.. han skulle jo ønske at kiden ble fotballfrelst… Og så går de andre barna på i barnehagen på ballett da.. Tenk om hun skulle føle seg ekskludert!!!?

«Tilbudene hagler, barna ønsker,

foreldrene ønsker, men hva skal man velge?»

Vi har valgt (bare!?) to fritidsaktiviteter for begge i uken. Turn og musikkbarnehage. Jeg har lyst å melde dem på svømming også. Men så kjenner jeg at tiden ikke strekker til. Ettermiddagene som jeg egentlig ønsker at skal være «kvalitetstid» med barna, blir stressende, og «tidsklemma» klemmer bare enda mere.

IMG_5279

Hesteridning må hun kanskje være med på!! .. syns hun? syns vi? syns de andre mødrene i barnehagen som har ungene deres på hesteridning?

Jeg vet om noen familier som velger bort alle aktiviteter, av økonomiske, eller prinsipielle årsaker. Jeg skjønner det, men samtidig så tenker jeg at så lenge man har en økonomisk mulighet -og overskudd til det, så er det positivt for de små å få utfolde og utvikle sine evner, og å omgås sosialt i andre sammenhenger enn barnehage, skole og på hjemmebane.

Det er tirsdag igjen, jeg sykler som en tulling, kaster maten på komfyren, og inni barna, vi stresser oss ut dørene.. igjen. Det er virkelig ikke en koselig kvalitetstid, det er derimot en svært stresset aktiviviseringstid. Er det virkelig greit? Å gjøre de få timene vi har sammen med barna på ettermiddagen, til et aktiviserings-jag!? Og for å være ærlig, jeg har faktisk dårlig samvittighet for at største jenta ikke får gå på ballett -som noen av de andre jentene i barnehagen gjør, eller at jeg ikke har skaffet henne piano eller gitar-timer -som de andre foreldrene i musikkbarnehagen gjør. (En virtuos må jo begynne tidlig, og hva vet vel jeg om hun er en virtuos eller ei.. kanskje jeg er grunnen til at hennes evner aldri vil åpenbares!? Hjelpes.) Skal jeg ikke melde henne på svømmekurs til vi skal til sydligere strøk neste år.. hvilken mor er jeg da??

piano

Potensielle virtuoser?

Men så er det sånn, den dårlige samvittigheten taper i denne sammenheng. For av egoistiske grunner, ORKER jeg ikke mer enn det vi har på timeplanen nå, og jeg vil gjerne tilbringe de resterende ettermiddagene SAMMEN med barna mine! Mhm! I tillegg er jeg fan av at barn skal få være barn.. og at de må få finne ut av evner og interesser i sitt eget tempo. Så det blir ikke noe svømming, eller fiolintimer her med det første.

Mamma mia.. for når de kommer i skolealder og har en mening om hva de vil være med på.. jeg tør ikke tenke på det engang jeg.. Farvel økonomi, prinsipper og kvalitetstid!

Hva mener du? Hvor mye er det greit å aktivisere barna på fritiden? Hvordan gjør dere det?

Har du «kvelder»*?

«Vi legger ungene sånn ved syv-tiden. De sovner ikke akkurat umiddelbart da, ahahaha. Nei vi sliter litt du, men ved halv åtte-åtte.. da sover de begge søtt.» «Å jasså!» sier jeg passe entusiastisk og løfter øyenbrynene. Men blikket er tomt og smilet er falskt. Et patetisk, og mislykket forsøk på å skjule misunnelsen. Egentlig har jeg lyst til å holde meg for ørene og stakato fremføre en «la-la-la-la».. eller aller helst be dama klappe igjen!! «Og deres da, når legger de seg??» «Ehm, men du? Hva ser dere på Netflix for tiden egentlig?» svarer jeg. Og tror du ikke de følger to serier parallellt?!! «Det er altså såååå deilig å ha kvelder igjen!» Sikkert tenker jeg, og skifter galant til et mindre sårbart tema.

Jeg vil ikke

Men oss i mellom.. Vi innlemmer ordet «leggetid» ganske kjapt etter middagen. «Ja for når dere har sett barne-tv, ja da er det leggetid dere!» Jeg har lest at man skal snakke om det som en positiv affære, og med overdrevet lystigheten i stemmen prøver jeg å overbevise dem om at det er ingenting i hele verden som er så artig som akkurat det! Og hver kveld er det like mislykket. Å ta på seg pysj, ta tran, pusse tenner, vaske hender.. Alle de forberedelsene gjennomføres ganske ufrivillig etter utallige  «Jeg vil ikke!» «Etterpå!» «Om fem minutt!» «Jeg vil ikke legge meg!» og «JEG VIL IKKEEEEE!!!!»

Mye godsnakking, en del «bestikkelser» og ofte litt strenghet senere, befinner vi oss endelig (om ikke i, i hvert fall..) i nærheten av sengen. Det er da vi kommer til det stadiet jeg liker å kalle..

Jeg skal bare

Albert Åberg kan bare gå å legge seg for å si det sånn artig billedlig. Plutselige behov inntreffer på mystisk vis. Tørsthet, sult og full blære er en gjenganger. Så må vi ha en teddy, Frøken kanin, og en dukke (og det er aldri den dukken jeg finner) Sengen skal stå sånn, eller litt mere sånn. Lyset skal være på, og vi må være tilstede. Og det har vi jo skjønt er det mest hensiktsmessige også, for går vi ut, risikerer vi at det blir arrangert diskotek der inne innen få minutter..

La meg gi deg et eksempel.. Her har faktisk den ene gitt etter for søvnen, den andre kjemper i mot. Med nebb og klør .

Image and video hosting by TinyPic

Og selv om jeg er blant venner her, så er jeg redd for at noen med lange pekefingre skulle snuble over bloggen min, derfor meddeler jeg ikke tidspunktet for den ovenstående seansen. Men la meg si det sånn, paret jeg snakka om i ingressen, er allerede langt ut i den andre episoden av The Blacklist. De har sikkert rukket å tenne et par lys, oppsummert dagen for hverandre og laget litt sunt snack også.

Nå skal det være sagt at vi er i begynner-fasen, av en ny.. fase. Å-sovne-på-samme-rom-fasen. Og det går jo som du ser.. alt annet enn strålende. Vel, ikke det at vi har hatt så mye «kvelder» de siste, snart 5 årene, men jeg hadde jo håpet at det skulle gå seg til litt fortere enn det har gjort da. Hjelpes.

Og jo det har vel hendt at jeg.. kremt, har sovnet før de to b-menneskene vi har avlet Det er faktisk bare flaks at jeg fikk skrevet dette innlegget ferdig, før… now if you´ll excuse me… ZZZzzzzzZzzZzz

QOTD: Har du «kvelder?» Hvordan får du ungene til sengs uten for mye «vil ikke»? Hvordan får du ungene til å sovne uten for mye «skal bare»? Og sist men ikke minst.. hvordan får du dem til å sovne -på samme rom? 

*Barna sovner tidlig/fort, og du kan bruke kveldene på AKKURAT DET DU HAR LYST TIL!

Hva sutrrring gjør med meg..

(Utenom at jeg går redigerings-bananas)

Jeg har toleranse for en mengde sinnstilstander. Sutring er ikke en av dem. Sutrestemmer trigger nemlig en av mine uheldige sider. Jeg blir tilbøyelig til å si eller gjøre helt uortodokse ting. Og funker ikke det, så ender det ofte med at jeg gir etter for alle slags uortodokse avtaler.. Alt for at sutringen skal opphøre.

Det starter sympatisk og umåtelig forståelsesfullt..

takeone

Om sutringen ikke opphører umiddelbart (noe den sjelden gjør), begynner det fysisk å svi i ørekanalene og jeg kan kjenne at jeg styrer med lysets hastighet mot bristepunktet mitt. Jeg putter hendene på hoftene (for å vise at nå tuller jeg ikke), tenderer mot svært hissig, blir mørk i øynene,  og får ofte.. eh.. pannelugg?!

take 2

Standhaftig står jeg der, og bare..

take3

Okei.. vi må ta «take tre» om igjen.. Diva eller ei.. alle som kjenner meg vet jo at jeg ser mer diaper enn diva ut til vanlig! Så det er ingen vits i å late som jeg ser ut som en.. slags haute couture av meg selv når jeg er eitrandes. Dessuten må den sutringen stoppes før det bikker over for meg. Så ja, let´s face the facts.. jeg gir etter.

TAKEthree

Hvor motstandsdyktig er du ovenfor sutring? Finnes det en verre tilnærming til en mamma en dag man er sliten egentlig, enn sutrrrrrr!?? Er du standhaftig selv om The Sutring ikke opphører, eller gir du etter..?

Hvem er sjefen?

Jeg velger mine kamper med omhu, setter klare grenser, viser hvem som er sjefen. Jeg har fulgt med i timen jeg ser du! Og i praksis, funker det som følgende:

«Nei nå har vi vært i bursdag i dag, og dere har spist nok søtt! Alt dere får nå er.. øhm.. et knekkebrød! Ikke SNAKK (!!) om noe kinderegg engang!!» Jeg møter stor motstand, i form av skriking -og gråt (med en ALTFOR høy pitch, etter en lang dag…) «Okei, dere kan få en smoothie da!! Men da er jeg SNILL altså!!»

IMG_7938

Den høye pitchen gav seg ikke…

«Nå MÅ du høre på meg!! Nå er det nok tullball! Det er faktisk leggetid…» (Ingen reaksjon) «Hører du hva jeg sier?? Legg fra deg iPaden! NÅ!!!!» (nothing.. skifter taktikk): «Jeg vil.. at du legger fra deg den iPaden, vennen..» (Fremdeles snakker jeg til døve ører..) «Okei, fem minutt til da, men da.. da er det senga altså!»

IMG_8530

Cirka 20 minutt senere..

Vi prøvde om bunaden fra i fjor, passet. «Du kan IKKE legge deg i bunaden! På med pysjen!!» «NEEEEEI, vil ha på den sjolen!!!!!» «Det er uaktuelt! Det er en BUNAD!!»

IMG_8523

Nattkjolen!

«Hva? Ligger du her enda? Nå har du sett MYE mer enn du skulle! Nå MÅ du legge deg!» (To trøtte øyne titter endelig opp) «Ja, jeg MENER det! Nå!!!»

IMG_8530

Jeg fikk endelig gehør for sjefinga mi! (Ja, det er i alle fall det jeg lurer med selv til å tro)

Men i følge de ovenstående hendelser, så har  jeg jo skjønt hvem som er den egentlige sjefen..

Og det er i hvert fall ikke meg!

Jeg tør ikke spør om noe i dag en gang.. bare påpeker at det hender -rett som det er.. at de vinner de kampene jeg velger (INGEN kinderegg, BARE 5 minutt til med iPaden, bunaden er IKKE pyjamas!)

Fillern, jeg spør allikevel.. Hvordan skal man få dem til.. å høre? Hvordan vinner DU kampene mot døve ører, og en ALTFOR høy pitch??!!! Er det bare jeg som svikter som sjef da…?

1 Essential Tips when Flying with Kids!

Det siste Jack sa til meg før jeg reiste avgårde med jentene var: «Ikke la dem gå ut alene da, du må passe på dem HELE tiden!!»

Jeg himla med øynene, og responderte så breialt jeg bare kunne: «Do you know who you´re talking to!??»

Som selvutnevnt dronning-hønemor ble jeg faktisk ganske fornærma for at han i det hele tatt kunne lire av seg en sånn type setning!

Vi satte oss på flyet, og etter over en times venting INNE i flyet, hadde all nød-proviant blitt brukt opp FØR vi tok av.. To-åringen fikk i tillegg vondt i ørene, og det skal jeg love deg at også de andre passasjerene fikk… Etter mye skrik og skrål, var jeg rimelig letta når flyet landa, for å si det sånn! Ja det er jeg for så vidt alltid, men nå enda mer enn vanlig.

Rimelig letta!

Rimelig letta!

Skiltet med sikkerhetsbeltet sluktes, og alle pilte selvfølgelig opp for å hente bagasjen sin. Ungene mine pilte opp de også. Så pilte den ene bakover, og så den andre. «Jenter, kom tilbake igj…» Men de var allerede forsvunnet bak en masse utålmodige bein. Jeg vurderte et øyeblikk å gå etter, men så sa mora mi: «De kommer seg jo ikke ut!» Nei sant det, tenkte jeg, og etter å ha tatt et blikk bakover så konkluderte jeg med at det var best å bare hente de når disse småstressa menneskene hadde begynt å komme seg ut.

Så kom en ny annonsering over høytaleren:

 «Ja da har vi åpnet døra bak også!»

Og da kan du tru hu mor fikk fart på seg…. Vi satt på femte rad, så dette kunne jo bli interessant. Mennesker som står i et fly, på vei ut.. er vel en av de mest umedgjørlige menneskerasene jeg vet om!!! «Unnskyld.. Ehm.. unnskyld kan jeg komme forbi?» Morsinnstinktet brøytet seg vei igjennom skikkelig lite samarbeidsvillige kroppsholdninger og blikk. «Du har ikke sett to små jenter vel?» «Jo! For et kvarter siå!» kunne en karmøybu fortelle meg passe frekt! Jeg kom meg bak til flyvertinnene som sto helt bakerst i flyet og tok lattermilde farvel med passasjerene. «Har dere sett to små jenter???» «Ja.. de har gått ut..» svarte de litt småforfjamset. Jeg sto oppe på trappa, og skulte skjelvende utover. Jeg fikk øye på fireåringen! Jeg brølte til henne «VET DU HVOR XXXX EEEEEER!!!????????» Hun så opp på meg, og ristet på hodet. Hun RISTET PÅ HODET!

Her skulle jeg ønske jeg kunne skrive.. Jeg tok det hele med stor ro, tok bare et par dype magadrag og tenkte at dette går bra! Å nei du, jeg pannikerte, hjerteattakket var på god vei, og katastofe-tankene herjet verre i den dizzye skolten min.

«Jo der er hun mamma!!»

Hvor hun var? UNDER VINGEN..

Jeg vet ikke om jeg løp eller hoppet ned flytrappa. Sannsynligvis så hoppet jeg, for det krydde jo av de utålmodige og umedgjørlige i den også.

Jeg har aldri vært så sint redd (jo engang før..) og jentene lærte hvertfall en ting denne sene ettermiddagen.. at de skal ALDRI ALDRI ALDRI!!! STIKKE FRA ET FLY! IGJEN! EVER! EVER! EVER! IGJEN! PUNKTUM FINALE.

Jeg var selvfølgelig mest sint på meg selv. Nå var jeg offisielt blitt nedgradert kraftig, fra dronning-hønemor til.. dronningen av de udugelige mødre!!

Men flyvertinnene sto jammen meg ikke høyt i kurs de heller!! De visste meget godt at vi satt på rad 5 (med 2 av de 3 barn på flyet), for vi hadde behøvd både øreverk-assistanse, OG do-tillatelse mens vi egentlig ikke fikk lov. Og når man ser to barn spasere ut alene, til bare et par grader i blesten på Karmøy -UTEN yttertøy. Hvem flyvertinnes bjeller ville da ikke ringt? I hvertfall ikke Norwegians.

For ikke snakke om alle de umedgjørlige. To kids på 2 og 4.. DE slapp de GLADELIG forbi!!? Ned en flytrapp, og ut på en.. RULLEBANE!!!

Vi kom inn i ankomsthallen. Der så jeg blikkene.. hørte tankene «Der er hun! DER er HUN!!»

Skam. Bredte seg over meg.

Skamfull var jeg også da jeg omsider hadde samlet nok mot til å meddele Jack at jeg faktisk hadde feilet i de to tingene han ba meg så innstendig (og kjære folk så unødvendig jeg syns det var) om å gjøre..  Å passe på barna HELE tiden, og ikke la dem gå ut alene… Nå tenkte han vel mest «ut fra huset alene», og ikke «ut av flyet alene» da men..

Om jeg lærte noe av dette jeg da? Ja, jeg skal ikke himle med øynene når Jack sier noe jeg mener er totalt unødvendig å si! Og jeg skal ikke lukke øynene ET SEKUND mens barna er våkne!

Og jeg har ett hett tips..

1 tips

Det finnes faktisk ikke et bedre og mer essensielt?

Nå skal det sies at morfar sto og betraktet hele seansen fra ankomsthallen, så det hadde ikke blitt noen piling ut på rullebanen eller andre såkalte «utrygge steder», uten at noen hadde kommet til unnsetning først. Men jeg er stygt redd for at det hadde vært morfar, da sikkerhet glimtet med sitt fravær både PÅ og UTENFOR flyet. Makan.

Har du opplevd at barna dine har stukket fra et fly? Har du mistet barna dine av syne på andre utenkelige plasser? Bør ikke flyvertinner egentlig gjøre jobben sin når de er på jobb? Eller andre flyplass-ansatte forsåvidt? Er ikke folk som skal av et fly utrolig umedgjørlige? Spør jeg kanskje litt vel mye nå?

Er #Assholeparent humor?

Et nytt fenomen trender på instagram. Mamma legger ut et bilde av lille illsinte Kåre, han er krakilsk fordi han ikke får spise plastelina. Vi ser lysluggede Beate med svære krokodilletårer.. hun har nemlig ikke blå sko som matcher Elsa-kjolen! Mamma får skylda, noe som gjør henne til #Assholeparent! Hun knipser «blinkskuddet», og publiserer. Er dette innafor, eller er det humor.. gone wrong?

Å legge ut bilder av barna sine på sosiale medier, er hele tiden et hett tema. Alle har satt sine grenser. Jeg på min side, føler at det er riktig for meg, å ikke vise for mye av barna. En profil her, en hårmanke der, bildet gjøres litt blurry.. klær MÅ være på, og det må for all del «vannmerket» også! Min litt skjøre samvittighet gir beskjed når jeg har tråkka over streken min. Ja som regel da.. for noen ganger har jeg måttet gå tilbake og slettet bilder.. da den gnagende samvittigheten har valgt å komme snikende istedenfor umiddelbart. Det er ingen enkel sak dette, og grensa blir lett blir tøyd i dette gamet. Noen er enda striktere enn meg, mens andre skjønner overhodet ikke problemet!?

Reality-check

Jeg er en såkalt «ærlig» mammablogger, legger ikke to i mellom, og skriver om gode -og vonde dager. Sånn har vi det jo alle, så hvorfor ikke bare si det som det er!? Da jeg så disse bildene på instagram, så kjente jeg at jeg måtte ta en liten virkelighets-sjekk. Bildene forstyrret meg såpass, og jeg tenkte at det var noe veldig ugreit med det. Var det like upassende å skrive at ungene slår seg helt i vranglås, som å legge ut et bilde på instagram? Jeg gikk dypt inni meg selv, og konkluderte tilslutt med at det var.. innafor. (Pjuuh for det, ellers så måtte jeg jo bare lagt opp..) Jeg fant et par grunner. Når disse situasjonene utspinner seg, setter jeg meg jo ikke ned og ignorerer ungene og begynner å skrive et blogginnlegg? Jeg er tilstede, og skriver evt. om det i etterkant. Å vise frem bilder av barna mens de er på sitt mest sårbare, er ikke noe jeg illustrerer «ærlige» innlegg med. Da finnes det både en haug av bakhoder (tatt for nettopp det formålet) i Iphoto, i tillegg til photoshop og bildebanker! Jeg vet jeg kan fjolle mye, men jeg ville jeg jo ikke ha valgt en sånn vinkling på innlegget heller.. se på DETTE trassanfallet da -og le deg i hjel!! Nei skrivinga om livets realiteter.. fortsetter! Med skråblikk og humor, men UTEN altfor utbroderende bilder.

I perspektiv

Det går jo an å skjønne hvorfor noen velger å legge ut sånne bilder. Å vise situasjoner som alle kjenner seg igjen i, med en artig kommentar etterfulgt av en trendy hashtag, burde jo ikke være annet enn uskyldig moro det? Og hvor deilig er det ikke å få tilbakemelding på at (noe av det mest utfordrende med å være mamma) er heeelt normalt, vi har det alle sånn og det skjer den beste (forelder). Og (i skrivende stund) følger over 42.300 mennesker @Assholeparents… det i seg selv kan jo skyve vekk hver minste lille tanke, på at å legge ut dette bildet er somehow uetisk -ganske kjapt.

assholeparent

Etisk? Greit? Passende? Humoristisk? Innafor? Tja…

Anette Snarby har skrevet en artikkel om trenden på Mammanett, hvor noen mammabloggere mener mangt om saken. En av de som er intervjuet sier så utrolig treffende:

Jeg hadde jo ikke likt om barna mine hadde delt bilder av meg når jeg gråt eller var sint – mens alle vennene deres lo høyt i kommentarfeltet. «Hahahaha! Sånn er min mor også! Lættis!». Nei det er ugreit og upassende, sier hun.

(Det er perspektivet sitt det. Les forøvrig hva annet denne rimelig slue dama har på hjertet om saken her )

Og dessuten så tror jeg kanskje ikke lille Kåre synes det er så himla kult når han som fjortiss kommer over mammas gamle instagram konto, med bilde av en rødsprengt og snørrete seg selv. 50 likes og 20 «LOLs». Sårt og flaut. Eller hur? Hva tenker du?

Er det innafor og humoristisk å legge ut sånne bilder på instagram, eller er det humor som går for langt? Og dere andre som ikke blogger rosa eller rosenrødt, hvilke grenser setter du opp mht. bildebruk og hva du skriver om barna?

(Illustrasjon: / 123RF Stock Photo)