Det er sølv det som glitrer

Det er ikke gull alt som glimrer, sier de. Det er sølv det som glitrer, sier jeg. Nå høres det kanskje ut som jeg skal begi meg utpå en klisjéfylt analyse med intrikate og dyptliggende fortolkninger av intellektuektuelle forståelser og metaforer. Men det skal jeg altså ikke, overskriften indikerer noe helt overfladisk. (Sånn, da fikk jeg hvertfall brukt de fremmedordene jeg kan)

Og gjett gjerne, før jeg avslører plottet: Glitrer, men er ikke gull? Sølv, men er ikke metall? (eller en viss andreplass!) Det oppdages ofte på badet, men er ikke sølvkre? (bare like forstyrrende og ubehagelig!)

For å gjøre en kort historie lang..

I de tidlige morgentimer står jeg på badet og napper brynene. De lenge etterlengtede solstrålene titter inn gjennom persiennene. Sølvkreet piler under badekaret, livredde lys som de er. Lyset får endorfinene inni meg til å ta saltoer av pur glede, og jeg kjenner ikke engang snev av smerte når pinsetten drar ut de små stakkarsene på bærtur. Så begynner jeg å lure på hvilken vinkel jeg skal fange dette sollyset fra, til instagram, med hastaggene..

IMG_8244

Jeg betrakter fornøyd øyenbrynene, og tenker.. Hvem trenger vel Fred Hamelten?!! Mens jeg nyter solen i ansiktet, de kjempepositive tankene som svirrer, og de ryddige øyenbrynene. Så glir blikket mitt oppover. Mot en ettervekst.. av en annen verden!! Hvordan kan jeg ha ungått å se den? Mulig det var kombinasjon av at bustete øyenbryn som hindret sikt, og lite sollys på badet! Jeg studerer etterveksten litt nærmere..

Hva er det som glitrer sånn oppi der? Jeg bøyer ned hodet, og synet som møter meg.. er ikke pent. Hva? Det må være tørrshampoo-restene fra i går!! Napper ut et hår med pinsetten jeg fremdeles har i hånda. Legger den fra meg, og prøver å dra av tørrshampooen med fingrene. Den er stuck. Hopper i dusjen, vasker håret med ordentlig shampoo, skrubber det. Vekk med den tørrshampooen! Husj!

Tørker håret omstendig. Tilbake til speilet. Forhåpningsfull. Og der i sollyset ser jeg.. det er ikke tørrshampoo alt som glitrer… Endorfinene forlater umiddelbart åstedet. Og min eneste tanke er.. Jeg trenger Jan Thomas! ASAP.

Det må jo ha skjedd over natta? Eller mens sola har vært borte? Shit. Jeg går rett inn i stua, og spør Google om hva det er som skjer med meg.. Jeg finner akkurat det svaret jeg trenger, sånn at jeg kan nyte livet i vårsola frem til jeg får en time hos frisøren: Om du oppdager det før fylte 40, kan det være et tegn på en pigmentforstyrrelse!! Oh man og pjuuh, jeg er pigmentforstyrret! DET kan jeg leve med!! :-)

Men vekk skal det, det kan jo komme andre skumle tanker snikende og true teorien min, om jeg må se på denne pigmentforstyrrelsen hele tiden! Og da kan jeg jo risikere å bli skikkelig deppa.

Har du gjort slike forstyrrende oppdagelser som jeg har i dag? Velger du å se på sølvet som glitrer, som en pigmentforstyrrelse? Vet du om en bra frisør, som kan dette med glitrende ettervekster?

PS. Som du ser, så har jeg ikke nevnt det gode gammeldagse navnet på dette fenomenet vi snakker om her. Det er av to grunner. 1. Det kan spores tilbake til meg om noen googler fenomenet (og jeg vil at denne personlige bekjennelsen bare skal bli mellom oss) 2. Å snakke i øverført betydning gjør det lettere å fornekte og bortforklare sånne tunge ting!

PPS. Jeg illustrerer selvfølgelig heller ikke med bilder her i dag.. Jeg regner med at grunnen er åpenbar.. Ingen har bevis på at det jeg sier, faktisk er sant!! Now.. is it, or isn´t it.. You will never know.. (For jeg kommer til å sørge for å aldri ha ettervekst ever igjen!) ;-)

The show must go on!

«So girls, can you please stand in a line!  Mer kommanderte, enn spurte, det franske «panelet» foran oss på fem. De hadde nettopp vurdert oss jentene opp og ned og i mente. Var catwalken god nok? Var catwalken god nok i en kjole som var så stram, og med et så langt slep, at den i prinsippet var klin umulig å bevege seg noe som helst sted i!? Var den god nok med 20 cm med hæler på i tillegg? Var vi lange nok? Pene nok? Tynne nok?

«Sara, you can go home! Thank you for coming! Elisabeth.. thank you for coming! Hanne.. bye-bye! The rest of you are booked for the show!» applauderte franskmennene foran oss.

«Har du vært på mange sånne du?» spurte hun meg litt nervøst.

«Hva da?»

«Sånne.. castings!?»

«Eh.. jo, ja.. jeg har vært på et par ja» sa jeg, smilte, og prøvde å lette litt på jentas nerver som lå klistret utenpå kroppen.

«Åh! Dette er min første skjønner du.. Jeg er 15!»

15? FEMTEN!??? Jeg begynte dette sirkuset FØR hun var født!! Jeg kunne vært moren hennes!! Hva gjorde dette barnet her??!

Hun så hvordan jentene ble sendt hjem en etter en fordi de ikke var «gode nok». De ble veid, og funnet for lette (tunge) Ikke rart hun var nervøs.. Jeg har tusenvis av «jobbsøknader» bak meg som ble stemplet med.. For store hofter, for små pupper, for blondt hår, for mørkt hår, for lang, for lav, for klassisk, for edgy, for ditt og for datt. Men jeg er ikke 15 lenger, så det preller av. Eller man lærer seg hvertfall (etterhvert) å ikke ta det personlig. Hvis ikke kunne man jo aldri gjort denne jobben. Jeg har med egne øyne sett Armani sende jenter på dør, mens han har kalt dem «cow» og det ene med det andre. Det svir litt, men så bøster man det av og går videre.. til neste casting. Til neste potensielle drømmejobb. Håpet er der alltid, som en slags evigvarende frisk gulerot. Man sitter og venter på casting med 100 andre håpefulle. Kanskje jeg er akkurat den de ser etter her.. Kanskje denne jobben er billetten min til Vogue, og Chanel-kampanjen!!

Heldigvis ble ikke «søknaden» til denne 15 år gamle jenta stemplet med «cow» eller «too big hips». Hennes første møte med den internasjonale motebransjen gav henne smaken på mer..

Etter castingen var det tre dager med forarbeide, koregrafi, generalprøver, fittinger, make-up og hår forberedelser..

«Stin! Dø shoes are too big ju say? No problem!» Gaffa, superlim og puter skulle sørge for at jeg ikke tryna i kjolen som hadde en prislapp på.. 400.000!!!

IMG_5606

Her limes skoa fast til føttene mine. Farvel hud på hælene!

Koste hva det koste vil.. the show must go on!

Jeg har jobbet for Jean Luc før (Jean Luc Minetti er direktør av Alexandre de Paris. Og for spesielt interesserte.. hans team fra Alexandre de Paris er historien bak Haute Couture hår.. helt tilbake fra 50-tallet da de startet med Christian Dior) Den første gangen var her i Norge for ti år siden, og i Paris etter det! Jean Luc en magiker med hår, og en legende i bransjen. Han er verdenskjent for sine underverker. Men da det gikk opp for meg hvem han var, og at jeg hadde jobbet med ham før.. husket jeg også hvilken effekt disse hårkreasjonene kunne ha på modellene. Eller hodene til modellene. I Paris slukte jeg Paracet som drops. Hår-oppsetningene blir jo gjort i forkant (ofte tidlig om morgenen selv om showet er på kvelden), og det er gjerne stramt, tungt og med hårnåler som trykker irriterende inni hjernebarken. Det samme når han var i Norge, jentene måtte få retouch på makeup konstant, fordi tårer av smerte rant ustoppelig. Men the show must go on!

Når jeg fortalte Jean Luc at jeg hadde jobbet med han før, hevdet han at han hadde vært sikker på at han hadde kjent ansiktet mitt igjen. Han trykket hånden min galant og lenge, og det var «sooo good to see you again». Og så ble vi bestisser. Kind of. Og heldigvis for det! Jeg ble nemlig tildelt en slags hovedrolle i showet. Jeg skulle være intet mindre enn..  «The white swan!!»

IMG_5643

The white, and the black swan.. nydelige ballettdanser Mirjam Dorthea!

Dette var jo selvfølgelig så stas for gamlemor, at hun besvimte nesten. Den andre fordelen med dette, var at han skulle gjøre håret mitt på scenen! Så da slapp jeg å gå rundt hele dagen med en syk hodepine. Paraceten i veska fikk ligge urørt!!

jeanluc

Og så til poenget! Til tross for at man hele tiden får høre at man ikke er god nok, har såre føtter og får intens hodeverk.. At man ofte blir behandlet mer som en ting enn et menneske.. At motebransjen kan være så brutal og alt annet enn glamorøs. Når man kommer ut på scenen der.. kommer kicket. Musikken hjelper hoftene i gang, lyset skinner på resultatet av en tre dager lang forberedelse. Kjolen verdt en bil, svaier. Adrenalinet pumper rundt i årene. Applausen er stående. Da! Da, er ALT glemt!

aleksandre

Og det beste av alt med jobben, er at man møter så mange fantastiske mennesker, bekjentskaper og venner langs veien!! Og nettopp derfor klarer jeg ikke å pensjonere meg.. Derfor tenker jeg at..

PicMonkey Collage

The show must go on!!

Bad hair day tips

De fleste tror sikkert at jeg går med lue, fordi jeg er så hipp og trendy. La de nå tro det, men oss i mellom.. så er det fordi jeg ALDRI har tid til å vaske håret.

Og da er det selvfølgelig bare en lue som gjelder denne sesongen! Carhartt! Kall den harry, kall den stygg, kall den hva du vil, den er på moten! Og når jeg følger moten, så følger  jeg moten, for å si det sånn! Alt etter humøret.. kjører jeg..

Mørkblå

Kul bad hair day

Grønn

Harmonisk bad hair day

 Sort

Håpløs bad hair day

Gul

Superhipp og trendy bad hair day

Mørkgrå

Blending in bad hair day

Lysgrå

Helt okei og litt sliten bad hair day

Oransje

Totally crazy bad hair day

Så har du en dårlig hårdag av noe slag, glem tørrshampoo og dyre stylingprodukter, og tre lua langt nedover den uregjerlige sveisen!

Bruker du lue fordi du har en bad hair day, for å være med på moten, eller simpelthen fordi du ikke liker å fryse? Synes du Carhartt lua er harry?

 

No you didn´t?

Oh yes I did!! Til dere som trodde at jeg ikke kom til å være mann nok.. her er frisørbeviset:

Ble kanskje ikke helt Vanessa Hudgens.. men hei, brunetter.. nå er jeg per definisjon en av dere! Og det føles helt fantastisk! Smartere, gøyere og yngre på en og samme dag, bare pga. hårfargen!! ;-)

Tusen takk kjærereste, flinkeste og besteste Monika, for at du tok utfordringen! Jeg er kjempefornøyd! Og det var Jack også ;-)

Flere bevis kommer asap!

Diaperdivas hårfargeforskning

Som jeg tidligere har skrevet, så er håret mitt my happiness. Men nå har det seg sånn at.. etter jeg fikk barn, så har håret mitt blitt mye mørkere. Og det har vist seg at ettervekst og tidsklemma, de får det ikke til å funke sammen. Så jeg har ikke noe valg. Jeg må si farvel.

Prep tale, er viktig for å klare å gjennomføre det jeg står overfor. Og helst publisering på bloggen.. for da er det mye større sjanse for at stuntet faktisk gjennomføres!! Derfor, sitter du her nå og leser dette gnålet mitt om hår, slik at jeg skal bli mann nok (feminister les: kvinne nok!)

Jeg har også hatt behov for å få brunette-skålen til å veie tyngre enn blondine-skålen, så jeg har forsket litt på dette med blondiner vs. brunetter.. Hva er myte og hva er fakta?:

1. «Blondes have more fun»

Ser det sånn ut? At det er så sinnsykt fun? (Foto: Pål Laukli)

De siste 3 årene som blond, preggers melkeku.. vil jeg vel ikke akkurat kategorisere som «fun», så det argumentet holder ikke! MYTE!

2. Dark hair makes you look older.

Da tenker de nok på Janice Dickinson, men jeg er ganske så overbevist om at det ikke er hårfargen som gjør at hun ser sånn ut.. (selv med botox går ikke rockstarlife upåaktet hen!)

Dessuten har jeg jo som kjent vært brunette før, og så vel ikke akkurat gammal ut! (Se vekk fra stylingen!) Så.. MYTE!

3. Blondiner (spill)er ofte dumme.

Hvor mange ganger har jeg ikke unnskyldt meg med: «Ups, jeg er jo blond jeg vetdu..» blafret med øyenvippene, og sluppet unna med det dumme jeg sa eller gjorde. (Dette fungerer spesielt bra i sør-Europa. I Norge, not so much..) Lite sjarmerende egenskap. Men FAKTA!

Alt dette taler for, at jeg i morgen, vil måtte klare å ta et tårevått farvel med min lange blonde lokker. Vi har vært gjennom mye sammen, så det kommer til å bli hardt.

Men det skal jo bli veldig artig da.. jeg kommer til å ha det mer gøy, se yngre ut, OG jeg kommer til å bli smartere! Så spørs det da..

Vanessa Hudgens?

Eller..

Stefania Fernandez?

Åhhh.. Ambivalens* vik fra meg!

Tror du på de gamle mytene jeg har avlivet/bekreftet? Har du prøvd flere hårfarger, hvilken var du mest fornøyd med? Er jeg gal som gjør dette?

* Ambivalens er en sinnstilstand som oppstår når man har to motstridende følelser eller holdninger samtidig. Ved ambivalens vil man ha problemer med å ta beslutninger fordi alle løsningene ser ut til å være like gode / dårlige (/bedre. red.anm.)

MY HAIR IS MY HAPPINESS

“My hair is my happiness” er mottoet mitt. Og det er slettes ikke uten grunn, jeg blir i usedvanlig dårlig humør når håret er kjipt. Og i det siste, har det virkelig vært et tilbakevendende problem. Jeg har cirka dobbelt så mye hår. Og floker eeelsker håret mitt. I dag har jeg fått en som er hjumånguss! Det vil si, det er et dusin av dem som har rottet seg sammen. Hvordan det føles?

Sånn

Og ikke kom her med råd som Tangle teezer, Morrocan oil, Shu Uemura, Joico number one this , Redken that, silikon, overprisede mirakelkurer eller hjemmesnekra blandinger. Jeg har prøvd ALT. Håret er en disaster.

Det er ikke så rart etter alt det har vært gjennom selvfølgelig, og da snakker jeg ikke bare om underlige, og tupér-alt-du-kan-og-så-mye-du-klarer-selv-om-modellen-får-kjempe-vondt-og-må-ta-smertestillende-for-å-komme-seg-gjennom-dagen, kreasjoner som:

Jeg snakker også om lugging.

God gammeldags lugging.

Jeg bodde en gang sammen med en god venn som er homofil, han hadde alltid råd å gi, om det meste. En dag kom jeg hjem fra jobb, gråtende, med håret samlet i en floke. Jeg ville egentlig ta frem saksa, gjøre slutt på bad hairdays foralltid. Da hører jeg en fransk aksent som sier: ”You have to take the rom, and mix it with the yellow in the egg, it will fix everything my dear!” Tror det var no sånt at alkoholen åpnet hårstrået, sånn at man fikk puttet masse eggeprotein inni der?

Jeg dro på fotballkamp senere den ettermiddagen, og merket fort at noe var galt. Folk oppførte seg rart rundt meg, og plutselig merket jeg det selv også. Det min kjære franske samboer hadde glemt å fortelle meg.. (husk nå at jeg er modell, og logisk tenkning kommer ikke med den pakken!) at.. Jeg måtte ikke skylle håret med VARMT vann. Så jeg hadde regelrett KOKT egg i håret mitt. Og det STINKA. EGG.

Charming!

Etter at jeg fikk barn, har jeg jo ikke tid til å kure og  jobbe med flokene når de kommer. Jeg har jo knapt tid til å besøke toalettet!!  Så nå skjønner jeg hvorfor damer som får unger ofte klipper seg kort..

Langt mindre har jeg tid til å gå til frisøren, og det er ikke slik at etterveksten ligner noenting på den ”ombre” looken som alle fiffer seg med nå til dags. Heller litt sånn trashy og uflatterende, som ofte er den looken man kan observere på og rundt Oslo S.

Og for å ikke snakke om.. hvor mange ganger har du vært hos frisøren og vært førnøyd? Det burde vært myyye strengere opptakskrav ute å gå. De har tross alt menneskers mentale helse i deres hender!!?

Og siden jeg nå holder på å bli mental, så kan en av disse løsningene være eneste utvei:

Jeg kan faktisk bli tvunget til å bli seende ut som Justin Bieber!! Alternativet.. kognitiv terapi, eller Prozac!!?

Synes du problemene mine er banale og overfladiske, ta deg en bolle. Jeg går og jobber med floken min.

 

(Foto: Google, Baard Lunde og Siren Lauvdal)