Ja jeg vet veien!

Fra Oslo til Telenor Arena, sa han.. Så hev vi oss på syklene i god tro, og så for oss en kjemperomantisk tur!

(For de som ikke fikk med seg forrige innlegg, så var det duket for Bonjovi og daaaateniiiight beibee..)

-Er du heeeelt SIKKER på at det er denne veien Jack? Men.. det står jo at det er en blindvei??!

-Ja det MÅ være den veien!

-Jamen..

Først på denne veien.. innså han at vi var fullstendig på bærtur, og snudde:

Etter den kronglete omveien, lå jeg pesende bak ham et sted.. og ropte:

-Kan du ikke spør de folka der, om de vet veien til Telenor da?? Ikke? Åh, så du vet veien!? (Han hadde faktisk planer om å slite meg helt ut, før konserten begynte, på grunn av litt tullete stolthet?)

Men så møtte vi på noen mennesker som hadde pyntet seg for å gå på konsert, og det var DA jeg skjønte at vi endelig var på rett vei!

-Se, Telenor Arena!! Det var det jeg sa jo, at jeg visste veien!

Jada flinke mannen min.. nei det visste du ikke!! Flaks var det.

Men at han IKKE KAN innrømme sin manglende retningssans.. Og IKKE KAN spør etter veien når vi er på ville veier.. var ingenting å dvele over denne kvelden. Her var det kun en legende som gjaldt, og hans..

Livin´ on a prayer!

For ikke å snakke om Bed of roses, Born to be my baby, Bad medicine, You give love a bad name, It´s my life, ALWAYYYS!!!

Terningkast 6 til både Jon og Jack denne kvelden!

Kan din mann spør etter veien? Eller vet han alltid veien?

We´re half way there!

«Når vi får barn, skal vi ha datenight en gang i uka! For det er kjempeviktig for forholdet! Ja det skal vi, og det meeeener jeg!!» -Oss, før vi fikk barn

Tre år etterpå..

Jeg har ikke vært borte fra hjemmet en eneste kveld på 10 måneder.. Dvs. begge ungene har brukt meg som smokk, og ikke vært noe fæn av flaske.. Så det er vel heller riktig å si.. ikke vært borte på cirka årevis!

Men i dag skal jeg altså rive denne minste ungen av puppen, deretter riste den fra beina mine, for så å gå med bestemte steg mot utgangsdøra! Med min kjære!

Mental forberedelse for å hindre svake øyeblikk og risiko for å ikke klare å gjennomføre, pågår as we speak!

Det er nemlig på sin plass at vi skal på date, for vi holder på på bli litt smågale begge to.. For slik ser nemlig foreldre som ikke har hatt alenetid på 10 måneder ut!

Jeg får ukontrollerte muskelsammentrekninger, for ikke å snakke om Jack stakkars.. han klarer jo ikke å se i kamera engang.

Hva er det så som klarer å lokke Bauers ut på date? Som gjør at de kan risikere den grusomme tilstanden for en forelder, at barna.. gråter litt!! når de ikke er til stede!?

Allsang!

Jupp, vi skal synge «WHOOAH WE´RE HALF WAY THERE, LIVIN´ ON A PRAYER. TAKE MY HAND AND WE´LL MAKE IT -I SWEAR. LIVIN´ ON A PRAYER!!!» sammen med 20 000 andre! Og selvfølgelig sammen med denne karen:

Grepa kar!

«Når barna bare blir litt større, skal vi ha datenight en gang i uka! For det er kjempeviktig for forholdet! Ja det skal vi, og det meeeener jeg!!» -Oss, nå

Og Jack, når det gjelder dating: We´re half way there! We´ll make it I swear! Vi skal daté til vi blir skrullete, gamle og grå, men tenk, da har vi en skokk med barne,- og oldebarn å passe på! Så dette kjøret akkurat nå.. er totally worth it! ;-)

Hvordan står det til med stevnemøte-rutinene hos dere?