Det er sølv det som glitrer

Det er ikke gull alt som glimrer, sier de. Det er sølv det som glitrer, sier jeg. Nå høres det kanskje ut som jeg skal begi meg utpå en klisjéfylt analyse med intrikate og dyptliggende fortolkninger av intellektuektuelle forståelser og metaforer. Men det skal jeg altså ikke, overskriften indikerer noe helt overfladisk. (Sånn, da fikk jeg hvertfall brukt de fremmedordene jeg kan)

Og gjett gjerne, før jeg avslører plottet: Glitrer, men er ikke gull? Sølv, men er ikke metall? (eller en viss andreplass!) Det oppdages ofte på badet, men er ikke sølvkre? (bare like forstyrrende og ubehagelig!)

For å gjøre en kort historie lang..

I de tidlige morgentimer står jeg på badet og napper brynene. De lenge etterlengtede solstrålene titter inn gjennom persiennene. Sølvkreet piler under badekaret, livredde lys som de er. Lyset får endorfinene inni meg til å ta saltoer av pur glede, og jeg kjenner ikke engang snev av smerte når pinsetten drar ut de små stakkarsene på bærtur. Så begynner jeg å lure på hvilken vinkel jeg skal fange dette sollyset fra, til instagram, med hastaggene..

IMG_8244

Jeg betrakter fornøyd øyenbrynene, og tenker.. Hvem trenger vel Fred Hamelten?!! Mens jeg nyter solen i ansiktet, de kjempepositive tankene som svirrer, og de ryddige øyenbrynene. Så glir blikket mitt oppover. Mot en ettervekst.. av en annen verden!! Hvordan kan jeg ha ungått å se den? Mulig det var kombinasjon av at bustete øyenbryn som hindret sikt, og lite sollys på badet! Jeg studerer etterveksten litt nærmere..

Hva er det som glitrer sånn oppi der? Jeg bøyer ned hodet, og synet som møter meg.. er ikke pent. Hva? Det må være tørrshampoo-restene fra i går!! Napper ut et hår med pinsetten jeg fremdeles har i hånda. Legger den fra meg, og prøver å dra av tørrshampooen med fingrene. Den er stuck. Hopper i dusjen, vasker håret med ordentlig shampoo, skrubber det. Vekk med den tørrshampooen! Husj!

Tørker håret omstendig. Tilbake til speilet. Forhåpningsfull. Og der i sollyset ser jeg.. det er ikke tørrshampoo alt som glitrer… Endorfinene forlater umiddelbart åstedet. Og min eneste tanke er.. Jeg trenger Jan Thomas! ASAP.

Det må jo ha skjedd over natta? Eller mens sola har vært borte? Shit. Jeg går rett inn i stua, og spør Google om hva det er som skjer med meg.. Jeg finner akkurat det svaret jeg trenger, sånn at jeg kan nyte livet i vårsola frem til jeg får en time hos frisøren: Om du oppdager det før fylte 40, kan det være et tegn på en pigmentforstyrrelse!! Oh man og pjuuh, jeg er pigmentforstyrret! DET kan jeg leve med!!

Men vekk skal det, det kan jo komme andre skumle tanker snikende og true teorien min, om jeg må se på denne pigmentforstyrrelsen hele tiden! Og da kan jeg jo risikere å bli skikkelig deppa.

Har du gjort slike forstyrrende oppdagelser som jeg har i dag? Velger du å se på sølvet som glitrer, som en pigmentforstyrrelse? Vet du om en bra frisør, som kan dette med glitrende ettervekster?

PS. Som du ser, så har jeg ikke nevnt det gode gammeldagse navnet på dette fenomenet vi snakker om her. Det er av to grunner. 1. Det kan spores tilbake til meg om noen googler fenomenet (og jeg vil at denne personlige bekjennelsen bare skal bli mellom oss) 2. Å snakke i øverført betydning gjør det lettere å fornekte og bortforklare sånne tunge ting!

PPS. Jeg illustrerer selvfølgelig heller ikke med bilder her i dag.. Jeg regner med at grunnen er åpenbar.. Ingen har bevis på at det jeg sier, faktisk er sant!! Now.. is it, or isn´t it.. You will never know.. (For jeg kommer til å sørge for å aldri ha ettervekst ever igjen!)

Things said about my forehead

Det er så mange underlige ting de ungene klarer å lire av seg. Og noen skulle jeg gjerne hatt meg frabedt!

En dag..

«Mamma… hvorfor har du sånne bølgete striper?»

«Hæ? striper sier du.. hvor da?»

«Der! I panna!»

???

En annen dag..

«Jeg har tegnet deg manna!»

«Åhh! Få se!!»

Ekstasen min gled sakte over til vemod, for hva ser jeg? To grønne striper. Strategisk plassert MIDT I panna.

«Hva er det??» spør jeg undrende.

«Stripene dine vel!»

IMG_5837

Okei.. kanskje litt mange striper over det hele her.. Men du, som jeg, skjønner jo tegninga..

Da jeg fortalte Jack om dette tragiske som hadde hendt, lurte han på hva jeg hadde svart henne da hun spurte hvorfor..

«Å vel, det åpenbare.. Det er fordi… fordi.. jeg er blitt.. gammel det..»

«Nei, det er jo fordi du gjør sånn..

IMG_6206

med panna di HELE tiden!!»

«Hva gjør jeg sier du?»

IMG_6207 - versjon 2

picmonkey

Egentlig litt søtt av Jack da.. later som han ikke ser at de rynkene jeg lager når jeg snakker, leser, skriver, er bekymret, og oppgitt over at han har kjøpt feil fløte.. ikke har satt dype spor!! Hashtag smelskpådenmannen.

Det er ikke bare familien min som er opptatt av pannen min..

En dag for fjorten år siden.. En stylist sa til meg, omtenksomt: «Du MÅ ikke rynke panna di sånn hele tiden, du får RYNKER!!!!»

Jeg ble naturligvis livredd av det hun sa (mest på grunn av at hun sa det på en måte som jeg ville gjort om jeg skulle sagt til noen: «Du må ikke spise rottegift, du kan bli alvorlig SYK!») Så jeg prøvde å se apatisk ut hver gang jeg snakka med henne. Det var ikke videre vellykket. Jeg er og blir en rynker. Som har fått rynker. På grunn av at jeg rynker. Panna. HELE TIDEN! Vi har jo speil hjemme Jack…

En dag i fjor.. Da møtte jeg en venninne til lunsj, hun er en toppselger i et toppfirma, og man ser ikke andre tegn i hennes vakre ansikt, enn.. $$ (Gjett hvor i ansiktet? Jeg kan si såpass.. de er ikke i panna!! Jada, forskjell på folk serdu!)

Hun sa, i mellom masse lurt. «Du har sånn «kjøper-panne» du!»

«Hm?»

«De som rynker panna oppover når man snakker til dem, er de som er lettest å selge til!!» Really?!! Jeg mente ikke hva hun forsto. Jeg kjøper da slettes ingenting av selgere!! Jeg unngår dem med.. «Nei, jeg har allerede Aftenposten, Fjordkraft, Tele2 og Omega 3, 4 og 5 jeg. Sorry og snakkes! Aldri!» Men så har du de pågående…….

IMG_1682

At en uskyldig medfødt evne til å.. uttrykke seg, skal gjøre meg til et offer for både rynker og selgere.. er jo ikke spesielt kult. Men, det kunne vært verre.. jeg kunne gått rundt og rynket nesen hele tiden.

Rynker du panna di hele tiden/har «kjøper-panne»? Om du gjør/har, lar du deg lett overtale til å kjøpe vitaminer (som blir stående i skapet)?? Og har stripene du da får, begynt å sitte fast i huden..? Skal alle rundt deg snakke om panna di hele tiden?

(Stønn. Nå får jeg vel alle Botox-injekserere i en mils omkrets til å mene noe om panna mi også..)

Fødsel, forfengelighet og flytting

Når min andre fødsel nærmet seg.. begynte jeg å stresse litt. Og skrev denne huskelisten til sykehusbagen 14 dager før termin:

IMG_1992

Okei så var jeg fremdeles litt forfengelig.. (hadde jeg tenkt at jeg skulle vise den offentlig, hadde jeg nok gjort et par justeringer ser jeg..)

13 dager før termin fikk vi tatt 9 måneders bilde..

IMG_1988

10 dager før termin flyttet vi inn i ny leilighet! 9 dager før termin.. mens jeg står og pakker ut av esker, skjer det noe umiskjennelig downunder. Vann. «Neiiiiii!!!! Ikke nå!! Jeg er ikke klar!!» Ingenting var klart. Ikke noe vann i springen engang.. (bare på gulvet høhø..) Ingen babyklær var vasket. Sengen var i boden. Esker overalt. Sykehusbagen var heller ikke pakket. Storesnupps rom (som jeg skulle gjøre koselig, for å gi henne en best mulig overgang til denne nye lille skapningen kom og tok over mammaen hennes) var bare ukoselig. «Neeeeiii!!» Men det var ingen grunn god nok for Lillesnupp, hun hadde meldt sin ankomst! På sykehuset var riene treige over natten. På morgenkvisten sa sykesøsteren at hvis jeg ville, så kunne jeg dra hjem å lade batteriene før fødinga. Jeg så mitt snitt. Ikke til å lade noe som helst, men til å.. pakke ut et par esker! Og til å vaske håret (i den gamle leiligheten som hadde vann) og til å.. ja.. sheive (det hadde nok vært best å la være.. med tanke på at bekkenløsning og den store magen, gjorde at jeg måtte gjøre prosedyren.. i blinde!!)

Som jeg nevnte i første del av denne fødselsserien, så er ikke forfengelighet like tilstedeværende i livet mitt som den var tidligere. Og om du ikke tror meg, så har jeg sikret et bildebevis fra et par timer før fødselen..

Finn fem forfengelighetsfeil:

IMG_1995

Her har hu mor rier. 8 minutter i mellom. Vi skulle ringe når det ble 5! Ingen tid å miste!! Vi pakket opp esker, innredet, og gjorde det koselig så det sto etter. Og jeg bare kastet meg ned på gulvet og skrek når riene kom. Jack tok tiden. Opp igjen, finne en ny eske med bamser. Ned på gulvet. AAAAAAAAUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUU!!!!!!! Våre nye naboer var nok svært glade for de nyinnflyttede! Som hørtes så normale ut!! Men her var det bare en ting som gjaldt. Å få opp wallstickeren før jeg hadde 5 minutter mellom!!

Og for de som mot formodning ikke kunne finne (hvertfall) 5  forfengelighetsfeil.. Her er fasiten:

IMG_1994-909x1024

Plutselig var det 5 minutter mellom… Da var det bare å komme seg tilbake til sykehuset! Jeg skulle tross alt gjennomføre den største av alle oppgaver i livet! «Epidural nååååååå!!» Da var jeg rimelig lei av de vonde riene! Fikk epidural. Ullevål praktiserer desverre ikke lystgass Men epiduralen var effektiv den, så effektiv at jeg måtte opp å stå for å få Lillesnupp ned i systemet. Kjente ingenting jeg.. Deilig å føde da! (tror egentlig at de skrudde epiduralen litt for høyt.. men jeg hadde jo ikke så sinnsykt lyst til å si noe om det..) Men så. Boooom! AAAAAUUUUUUUU!!!!! Hun kommer! I det fjerne, hører jeg jordmor med stresset stemme tilkalle en annen jordmor. «Ååååånei!!! Er det en stjernekikker!!???» brølte jeg livredd for den stressede stemningen der ute bak mine lukkede øyne. «Nei, nei» prøvde hun å berolige. Før hun fortsatte.. «Nesten ute, og press!» Og i det øyeblikket gav jeg opp. Og trodde ikke at jeg kunne gjennomføre. «Jeg klaaaarer det ikke!!!!!» Og plopp sa det, og så var den mørkhårede prinsessen lagt på brystet mitt. Og jeg hørte englesang og trubadurer, og jeg så hjerter og stjerner og månen mens jeg kikket på den lille nyfødte sola vi hadde lengtet sånn etter! I ettertid beklaget jordmora seg, for at hun hadde gjort meg redd. Men lillesnupp hadde kommet så fort, at hun var redd jeg skulle *plystre-plystre* noe veldig. Glad jeg ikke skjønte deeet!! (For de som skal føde, og kanskje ikke vet om det.. Weledas fødselsforberedelseolje! Har hjulpet meg helskinnet gjennom en setefødsel, og en som kom fort på slutten der! Absolutt verdt et forsøk!)

Helt utrolig hvordan man glemmer det smertefulleste-som-finnes sekunder etterpå det har funnet sted! Og hvordan hormonene Endorfinene & Co befinner seg på et helt nytt nivå.. Og hvordan man bare føler seg som den O´ store fødekvinnen, urkvinnen, og er verdens stolteste mor, sprekkeferdig av lykkerus.

Og hvordan man føler det når man ser pappa holde babyen sin for første gang..

IMG_2005

Har du flyttet rett før fødselen? Har du flyttet under fødselen? Eller ventet du rett og slett til etter fødselen?

Fødsel og forfengelighet

Det var søndag, det var sol, det var.. Kaffebrenneriet! Iført kjole.. at vannet begynte å lekke.. Aldeles lovely setting. Det var bare å komme seg hjem! Jeg ringte Jack, som var på vei for å golfe.. Og han bare.. «Legg deg ned, jeg kommer!!!» Men jeg bare.. «Jeg må sheive!!» «Nei, legg deg ned!» Jeg dro hjem og snik-sheivet, før han rakk å komme heseblesende inn døren!

Sheivet og klar for fødsel, rev jeg med meg bagen som var pakket med en ny Acne-jumpsuit som jeg hadde tenkt meg inni etter fødselen! Vi ankom sykehuset. «Klyx og epidural! NÅ!!!» (Når man skal føde i sete, MÅ man ha epidural.. <— forsvarstale.. selv om jeg nok aldri hadde takket nei til redusert smerte) Jeg fikk begge deler.

Sheivet, klyxet og full av epidural! Jeg var klar for fødsel! Nesten!

Nå var jo jeg litt av den typen som skulle føde i stilletter, og IHVERTFALL IKKE ha på den stygge blåe sykehusskjorta..

DSC04497

Riene eskalerte. Nå var det ikke lenge igjen til første møtet med denne skapningen jeg hadde bært inne i magen de siste ni månedene.. Jeg måtte se fin ut for henne, og fant frem mascaraen! En diva fornekter ikke seg selv.. Selv ikke under en fødsel.

sminke

Sheivet, klyxet, full av epidural, og nysminket. NÅ var jeg klar for fødsel!!

6 cm åpning! Tid for siste finish!

lipgloss

Men så begynte riene å gjøre forferdelig vondt -til tross for all drugsen. Da var lipglossen glemt, og jeg fant en venn i nøden!

DSC04506

«Jeg er salig..» hvisket jeg bare, mellom de dype innhaleringene.

I et fødselsinnlegg, er det på sin plass å advare mot sterke scener..

ADVARSEL!!!

DSC04513

Jeg hadde ikke bare glemt alt om forfengelighet og følte meg salig.. forstanden takket for seg.

Haha, en fødende kvinne kan få for seg mye rart.. Iallefall om man får servert en fin blanding morfin, epidural og lystgass i de sene nattetimer..

Og så kom hun, livsforandreren! Det lille store fantastiske underet her:

IMG_2488

Og etter den dagen.. ble sheiving, sminke og forfengelighet et kapittel som tilhører fortiden… #nyeprioriteringerdavettu

Hvordan artet din forfengelighet seg, før og/eller under fødsel?