Dagen derpå

Om du forventer et bildedryss av lekkert friserte bakhoder som vifter med det norske flagget, og andre idylliske øyeblikk i rødt, hvitt og blått i dag.. så må jeg nok skuffe deg. Det er dagen derpå, og jeg er altså så sliten. Ja, jeg sier det rett ut. Det har vært en laaang langhelg. Hverdagslige gjøremål har blitt satt til side for helligdags gjøremål, og derfor har de hverdagslige bare ballet på seg. Det er derfor jeg nå har satt meg ned her med deg. Fordi jeg jeg trenger å bearbeide dette jeg står ovenfor, og fordi jeg ikke vet hvor jeg skal begynne, og vel.. egentlig fordi jeg ikke gidder. Noen -ting -som -helst- i -dag.

For å gjøre en kort historie lang: Jeg hentet ungene i barnehagen, kom hjem, de bestemte seg for å gjøre stua om til hytte (—-> hele stua omøblert, med gjenstander fra soverommet vårt, og rommet deres) Jeg lager middag («Matkasse-middag» for å gjøre hverdagen littegranne enklere som de sier.. særlig.) Det blir sølt eplejuice (Eplejuice!! Hvordan har DEN komt seg ut av kjøleskapet!!!?) på treningsmatta mi fra Nille, jeg tar den ut i badekaret for å skylle den.

IMG_8958

Krabbematten som ble treningsmatte.

Sukker hardt, og håper på at maten ikke svir seg. Og selv om jeg sier «Nei, nå roter dere ikke mer, IKKE ta ut noe mere fra soverommet!!» så rotes det bare enda ivrigere, mens jeg står over fiskeburgerne og mangosalaten (å skjære opp mango ass.. Grrr.) Jack kommer hjem, sliten han også, ikke bare bare å redde verden (aka gulvene til Frogner-folket rundtom!!) «Tar du bleia til lillesøster!? Jeg står midt i mekkinga av en Tzatziki-dressing ser du!» Jeg trenger ikke gå nærmere inn på det, men jeg blir avbrutt fra Tzatzikien.. (og matta som befinner seg på badet til tørk etter eplejuice-episoden, må skylles EN GANG TIL, i kooookende varmt vann!!) Middagen blir rydda ut (Uheldig det der med «middag» og «en udetaljert bleie-episode» i to setninger etter hverandre ser jeg -men jeg gidder ikke å gjøre om på det heller.. og det sier sitt!) Middagen skal ryddes ut, men oppvaskemaskinen er stappfull. Det samme er vaskemaskinen, OG tørkestativet.. Og stua.. den befinner seg nok et eller annet sted under alt rotet..

hverdagslige gjøremål

Bevisene på at jeg ikke driver og ljuger.

Full resignering.

Vet du hva? Om du er en sliten småbarnsmor som står ovenfor uhåndterlig mange hverdaglige gjøremål og sånt… du trenger hverken SPA eller psykolog, skaff deg bare en blogg, og få en utblåsning blant likesinnede og forståelsesfulle!

Problem solved!

Det skal bli årnings her altså. I morgen! Nå er sofakroken altfor fristende (og i følge meg selv, fullt fortjent!)

Har det hverdagslige ballet på seg hos dere dagen derpå? Har du brettet armene opp og fått ting under kontroll (i tilfellet.. R.E.S.P.E.C.T) eller har du fullstendig utslitt, resignert i sofakroken?

Og du.. takk for at du gadd å høre på utblåsningen min

16. mai er kvinndomsprøven

16.mai! Dagen ingen av oss slipper unna -enten man elsker 17.mai eller ikke. Det skal handles (åh gjett om det skal handles -jeg sto i en kø på Meny før i dag.. ja, lillejulaften kan gå å legge seg!) det skal bakes, det skal pusses sølv, det skal strykes og det skal bevises! Når man har fått barn and such, er 16.mai liksom kvinndomsprøven. Hvor kompetent er man som kvinne? Duger man til alle disse oppgavene som skal utføres denne dagen, eller ikke……?

I fjor skrev jeg også et innlegg om disse krevende 17.mai forberedelsene, men i fjor kom heldigvis mamma og pappa meg til unnsetning. I år står jeg helt alene, og ja, jeg kommer til kort. Jeg sto akkurat med strykejernet i hånda (etter å ha stirret på det hele dagen og tenkt at nå burde jeg.. for så å finne bedre ting å ta meg fore.)

Jeg slo opp på den bedrevitende interweben for råd, før jeg gjøv løs på den delikate linen. Krympet meg da jeg så at de verdifulle broderiene burde vært vasket på finvask uten sentrifugering i stedet for 40 grader med full sentrifugering!! For det første gav strykebrettet fra seg sølvgråe ruter i skjortene (og det er IKKE for det er så himla godt brukt skal jeg si deg!), så nå har jeg gnikket (tilnærmet bort) det verste med våtserviett (og det gadd jeg ikke google om var feil engang) til jeg lovet meg selv at jeg ikke skal stryke noen ting som helst før neste 16.mai. For det andre er det jo heeelt klin umulig med de armene, du stryker den ene siden, så blir den rynkete på den andre, og så stryker du rynkene på den andre, og hva finner du da på den andre siden???! Og samme hvor hardt jeg prøver.. ja, det kan jeg påstå: JEG FÅR DET IKKE TIL! Og det er veldig rart at jeg ikke har snev av disse disse kvinndomsgenene.. Halve slekta mi syr bunader og skjorter, farmoren min har sydd over hundre bunader! ETT hundre. Og søstera mi, hu tror jeg har strøket hver rynke til usynlighet -på begge sider av skjortene i dag!! (og i tillegg mistenker jeg henne.. for å LIKE DET!!) Am I right siss!?

Sølvet har ikke blitt pussa, kaker har ikke blitt bakt, armene på skjortene har rynker det er umulig å bli kvitt, og stiv bunadskjorte… hahahahahaha! Jeg har strøket på kvinndomsprøven, ingen tvil om det.

IMG_4955

Her med mine to andre søstre, som enda ikke trenger å gå opp til kvinndomsprøven.

Det er heldigvis meldt regn i morgen, så om vi ser litt pjuskete ut.. så har vi noe å skylde på!

Ha en kjempefin 17. mai alle sammen -både til dere som består kvinndomsprøven på strak arm, og til dere som tar et par spanske med upussa sølv, rynker i den ustivede skjorta, og ikke har bakt sju sorter!!

Now if you´ll ecxuse me.. I have some Netflix to watch! (Heeelt ubekymra og okei med at jeg strøk på kvinndomsprøven! Nesten.)

Består du?

#ÅhLivet

Jeg var på vei til et møte.. et viktig et. Det regnet kattunger. En bil bestemte seg for å i hvert fall IKKE styre unna sølepytten foran seg – den som jeg tilfeldigvis slentret på fortauet ved siden av.. Neida, styrte målrettet mot den, og å slakke LITT ned på farten var visst heller ikke aktuelt.

Jeg ihjelstirret bilen bakfra, mens jeg demonstrativt slo ut med armene. Vekslet et særdeles irritert blikk -fra ned på den nystrøkne outfiten min som nå var søkkvåt, og tilbake til bilens… eh.. baklykter, som forsvant bak et hjørne. Som om hu.. grr.. ja jeg må jo si det jeg tenkte.. KJERRINGA!! OVERHODET brydde seg om min nystrøkne outfit!! Hun ofret sikkert ikke bakspeilet annet enn et lite selvtilfreds blikk! Så hvorfor jeg i det hele tatt GADD å demonstrere med et overdrevent kroppsspråk?? #ÅhLivet

Kattevåt entret jeg møtet med Mr. X. «Ja Stine, sånn og sånn og sånn..» «Ja det og det og det, er jeg helt enig i!» responderte jeg ivrig, råklar for å legge nye slagplaner. Vi satt i et lite lydisolert rom. Møtet kom til å ta litt tid. Jeg hadde satt meg godt til rette med kaffen min, som jeg nippet til -når det passet seg sånn.

23845902_m

Det var i det lydisolerte rommet, i løpet av de første fem minuttene.. at tarmen min skulle begynne.. å krangle. Buldre-buldre. «Men skulle vi kanskje gjøre sånn og sånn!» sa Mr X. «Buldreeee!!!» «DET DER er ABSOLUTT en god idé!!!!!» sa jeg SUPERengasjert og med en overdrevet høy desibel, for å prøve å overdøve de usjarmerende tarm-lydene. Som den våte katten jeg var, satt jeg nå der -også- som en ubekvem fisk ut av vannet! Fikk ikke med meg et ord han sa, alt jeg klarte å tenke..

Skal jeg sitte her EN time å gi fra meg disse uheldige tarm-lydene? Skal jeg unnskylde dem? Hvilken unnskyldning skal jeg nå finne på? «Vel ehm.. du skjønner.. jeg har ikke spist så mye i dag?» Arh, døllt. «Sorry ass, luft i magen, hehehe!!» Skal jeg la være å si noe? Late som ingenting? Får håpe det er min tur til å snakke når det skjer neste gang!! Please la det vær min tur!  Og jeg må snakke HØYT, ja, for da merker han det sikkert ikke!! Selvfølgelig hører han det! Åh nå har det gått for lang tid, nå blir det for dumt å si noe. Åhh, dette er så flaut!! Hull i gulvet, hvor er du??

Style: "Neutral"

#ÅhLivet

Jeg sa.. ingenting, og tarmen roet seg etterhvert. (Heldigvis, for det er jo en kjensgjerning at jeg ikke engang vedkjenner meg å besitte et tarmsystem!!) Men jeg klarte å lire av meg diverse setninger som var svært lite gjennomtenkte.. bare for å si NOE -når det buldret. Jeg var sjeleglad da møtet var over. Så gikk jeg derfra, og skammet meg verre over den oppblåste dama jeg hadde fremstått som, og alt det håpløse jeg sa.. For en uheldig dag det hadde vært. #ÅhLivet

Overdriver du kroppspråk og blikk når noen ikke styrer unna sølepytter ved siden av deg? Har din tarm kranglet i svært upassende og ubekvemme situasjoner? For å lette på stemningen.. sier du noe, eller lar du vær? Sier du noe om andres tarm rumler, eller later du som du har nedsatt hørsel?

(Foto: 123RF stock photo, og Baard Lunde)

Vinn boken om Frosken Pinkolott

Konkurransen er avsluttet

Ingenting er så gøy som å gi bort gaver! Jo forresten en ting: Å gi bort noe ekstra fint!! Og boken om Frosken Pinkolott er nettopp det.

En vakker, morsom og spennende bok, hvor temaet er vennskap, mobbing og tilgivelse. Illustrasjonene er håndmalte, og universet kan best forklares som Ringenes-herre-for-barn aktig. Og i følge meg, så burde alle barnehager og barneskoler innføre den i læreplaner og pensum! Mhm!

Tårene renner idet Pinkolott styrter ut av klasserommet. Hvordan kunne Gregor gjøre dette mot ham? Pinkolott gjemmer seg i skogen, men glemmer hvem sin sti han sitter på. Når skoledagen er over, kommer mobberen gående. Gjensynet blir ikke helt som de hadde trodd, men én ting er sikkert: Mattetimer blir aldri det samme igjen.

IMG_8594

En bok som fenger både barn -og voksne!

Lanseringen av boka er på lørdag, og du skal ikke se bort i fra at du muligens kan hente den i postkassa di allerede på mandag, om du viser interesse i kommentarfeltet under (eller på facebook)! Trekker nemlig en vinner fredag kveld, på facebook-siden min!

Denne MÅ du ha i den organiserte barnebokhylla di, evt. den uorganiserte bokkassen.. (stønn, ja jeg må jo innrømme det)

(For ordens skyld, Pinkolott er kommet til live gjennom pennen til forfatter John-Magnus Etnan, bravissima Valeria Zingale Eick har laget de nydelige illustrasjonene!)

(Også for ordens skyld, bøkene er sponset)

Hvem er sjefen?

Jeg velger mine kamper med omhu, setter klare grenser, viser hvem som er sjefen. Jeg har fulgt med i timen jeg ser du! Og i praksis, funker det som følgende:

«Nei nå har vi vært i bursdag i dag, og dere har spist nok søtt! Alt dere får nå er.. øhm.. et knekkebrød! Ikke SNAKK (!!) om noe kinderegg engang!!» Jeg møter stor motstand, i form av skriking -og gråt (med en ALTFOR høy pitch, etter en lang dag…) «Okei, dere kan få en smoothie da!! Men da er jeg SNILL altså!!»

IMG_7938

Den høye pitchen gav seg ikke…

«Nå MÅ du høre på meg!! Nå er det nok tullball! Det er faktisk leggetid…» (Ingen reaksjon) «Hører du hva jeg sier?? Legg fra deg iPaden! NÅ!!!!» (nothing.. skifter taktikk): «Jeg vil.. at du legger fra deg den iPaden, vennen..» (Fremdeles snakker jeg til døve ører..) «Okei, fem minutt til da, men da.. da er det senga altså!»

IMG_8530

Cirka 20 minutt senere..

Vi prøvde om bunaden fra i fjor, passet. «Du kan IKKE legge deg i bunaden! På med pysjen!!» «NEEEEEI, vil ha på den sjolen!!!!!» «Det er uaktuelt! Det er en BUNAD!!»

IMG_8523

Nattkjolen!

«Hva? Ligger du her enda? Nå har du sett MYE mer enn du skulle! Nå MÅ du legge deg!» (To trøtte øyne titter endelig opp) «Ja, jeg MENER det! Nå!!!»

IMG_8530

Jeg fikk endelig gehør for sjefinga mi! (Ja, det er i alle fall det jeg lurer med selv til å tro)

Men i følge de ovenstående hendelser, så har  jeg jo skjønt hvem som er den egentlige sjefen..

Og det er i hvert fall ikke meg!

Jeg tør ikke spør om noe i dag en gang.. bare påpeker at det hender -rett som det er.. at de vinner de kampene jeg velger (INGEN kinderegg, BARE 5 minutt til med iPaden, bunaden er IKKE pyjamas!)

Fillern, jeg spør allikevel.. Hvordan skal man få dem til.. å høre? Hvordan vinner DU kampene mot døve ører, og en ALTFOR høy pitch??!!! Er det bare jeg som svikter som sjef da…?

DU er en fantastisk mamma!

Rådene for  hvordan man skal utføre mammarollen på en tilfredstillende og utmerket måte, er mange. De er av og til så himla kravstore at de overvelder meg, og alt jeg sitter igjen med er dårlig samvittighet. Fordi jeg ikke strekker til. Det er hvertfall det jeg føler… og jeg tipper at du også kjenner på det samme? (Sånn oss i mellom)

Media, sosiale medier, forskere, bedrevitere, mammapoliti, og samvittigheten.. kan få hvem som helst av oss, til å føle at vi er milevis i fra å være en god nok mamma? Vi burde jobbet mindre, ammet mer, samsovet mindre, aktivisert mer, og kjeftet mindre. Vi burde observere leken mer, i stedet for å delta, eller var det omvendt? Ha meldt dem på svømmekurs -for lenge siden!! Ikke si ja til den illsinte kidden som vil ha sjokolade -på en tirsdag (da spesielt hvis man har sagt nei først). Om fireåringen skifter klær 10 ganger på morgenkvisten og fremdeles har INGENTING å ha på seg, finn bare frem klær kvelden før, for da slipper alles tålmodighet og testes!! Lett som en plett sier de! Grenser, grenser, GRENSER! Det er viktig! Og for all del, ikke server noe annet enn kortreist, økologisk, og hjemmelaget mat!! Matpakken skal være variert, sunn og ikke minst kreativ. Tranen må huskes hver dag, og tannpussen skal foregå i nøyaktig 60 sekund. Og tanntråd på de bakerste jekslene selvfølgelig. HUSK TUNGA! Les for dem på senga, minst en bok. En pedagogisk en. Vil de ikke sove, bruk hysj-hysj metoden, eller Ferber, nei for all del ikke Ferber. Om du ikke vil ha passet påskrevet da. «Velmenende» råd hagler.

Etter at jeg fikk andreplass i Årets mammablogg, nådde bloggen min ut til et større publikum. Og jeg fikk besøk av disse såkalte «nett-trollene». Jeg så kommentarer av typen.. «Du er en dårlig mamma!» (og også tyn for hvordan jeg ser ut, at jeg er ALTFOR tynn etc.) Kommentarer som jeg gjenkjente fra Fotballfrues kommentarfelt. Nå hadde de funnet veien til meg, og det var veldig skummelt. Det verste var at mammarollen min skulle under en slags sensur, og gis karakter.. Helst stryk. Det synes jeg var svært ubehagelig.

For selv om jeg ofte føler at jeg ikke strekker til som mamma, og deler det med dere på bloggen (dog litt humoristisk for å ta litt brodden av alvoret) så vet jeg at ingen er perfekte. Og ingen har rett til å sitte på sin høye hest å dømme! (De som gjør det, kan jo ikke ha unger.. kan de det?)

Det ER vanskelig å oppdra barn! Forfatter, og blogger Lisa-Jo Baker, mener:

«Parenting isn’t hard because you’re bad at it. Parenting is hard because it’s designed that way.»

Selv om man gjerne vil gjøre alt riktig, så er man et menneske, og vi har hverken kapasitet eller evne til å overkomme alle de (ofte motstridende) krav som er stilt til oss! Vi har forskjellige forutsetninger, bakgrunn og personlighet. Barna er også forskjellige. Noen vil simpelthen ikke ta pupp, eller ha mer etter 6 måneder, mens andre må vi avvenne ved toårs alderen. Noen har lakenskrekk -andre sover sju til sju. Noen har spesielle behov -andre ikke. Noen VIIIIL IKKE HA PÅ SEG ULL ELLER FLEECE!! for det er ikke «pene» klær -andre kunne ikke brydd seg mindre!

Vi må slutte å dømme hverandre, vite bedre og best. Fordi alle mammaer kjenner seg selv, og barnet sitt best! Og vi vil ALLE det beste for barna våre, sånn er vi skapt!

mamma

Så ikke bry deg om media, sosiale medier, forskere, bedrevitere, mammapoliti, ELLER samvittigheten.. fordi, det du gjør er mer enn bra nok! Ikke la NOEN fortelle deg noe annet!

Annet enn at..

DU er en fantastisk mamma!!

(og jeg også! )

Back to my roots

På bøgda går livet i et litt saktere tempo, luften er renere, og utsikten penere. Sirener uler ikke i tide og utide, måkene gjør. Det kryr ikke av folk overalt, og de man møter på -er kjensfolk! Ungene flyr ut og inn av huset, en underlig frihet! Kafélivet er erstattet med, til enhver tid, fulle kaffekanner i alle hjem. Og noe attåt.

view

IMG_8322

jordbær

åkresand

skjell

sand

Frihet!

Alt det jeg nevnte ovenfor, savner jeg egentlig sjelden. Men når jeg er tilbake her, faller pulsen på stedet hvil, dialekten knoter ikke lengre, og jeg er en puslebrikke som faller på plass.

Du kan ta jenta ut av bygda, men ikke bygda ut av jenta. Sånn er det bare.

Men nå savner jeg byen..

Hva med deg? Bygd eller by, eller ja takk begge deler?

1 Essential Tips when Flying with Kids!

Det siste Jack sa til meg før jeg reiste avgårde med jentene var: «Ikke la dem gå ut alene da, du må passe på dem HELE tiden!!»

Jeg himla med øynene, og responderte så breialt jeg bare kunne: «Do you know who you´re talking to!??»

Som selvutnevnt dronning-hønemor ble jeg faktisk ganske fornærma for at han i det hele tatt kunne lire av seg en sånn type setning!

Vi satte oss på flyet, og etter over en times venting INNE i flyet, hadde all nød-proviant blitt brukt opp FØR vi tok av.. To-åringen fikk i tillegg vondt i ørene, og det skal jeg love deg at også de andre passasjerene fikk… Etter mye skrik og skrål, var jeg rimelig letta når flyet landa, for å si det sånn! Ja det er jeg for så vidt alltid, men nå enda mer enn vanlig.

Rimelig letta!

Rimelig letta!

Skiltet med sikkerhetsbeltet sluktes, og alle pilte selvfølgelig opp for å hente bagasjen sin. Ungene mine pilte opp de også. Så pilte den ene bakover, og så den andre. «Jenter, kom tilbake igj…» Men de var allerede forsvunnet bak en masse utålmodige bein. Jeg vurderte et øyeblikk å gå etter, men så sa mora mi: «De kommer seg jo ikke ut!» Nei sant det, tenkte jeg, og etter å ha tatt et blikk bakover så konkluderte jeg med at det var best å bare hente de når disse småstressa menneskene hadde begynt å komme seg ut.

Så kom en ny annonsering over høytaleren:

 «Ja da har vi åpnet døra bak også!»

Og da kan du tru hu mor fikk fart på seg…. Vi satt på femte rad, så dette kunne jo bli interessant. Mennesker som står i et fly, på vei ut.. er vel en av de mest umedgjørlige menneskerasene jeg vet om!!! «Unnskyld.. Ehm.. unnskyld kan jeg komme forbi?» Morsinnstinktet brøytet seg vei igjennom skikkelig lite samarbeidsvillige kroppsholdninger og blikk. «Du har ikke sett to små jenter vel?» «Jo! For et kvarter siå!» kunne en karmøybu fortelle meg passe frekt! Jeg kom meg bak til flyvertinnene som sto helt bakerst i flyet og tok lattermilde farvel med passasjerene. «Har dere sett to små jenter???» «Ja.. de har gått ut..» svarte de litt småforfjamset. Jeg sto oppe på trappa, og skulte skjelvende utover. Jeg fikk øye på fireåringen! Jeg brølte til henne «VET DU HVOR XXXX EEEEEER!!!????????» Hun så opp på meg, og ristet på hodet. Hun RISTET PÅ HODET!

Her skulle jeg ønske jeg kunne skrive.. Jeg tok det hele med stor ro, tok bare et par dype magadrag og tenkte at dette går bra! Å nei du, jeg pannikerte, hjerteattakket var på god vei, og katastofe-tankene herjet verre i den dizzye skolten min.

«Jo der er hun mamma!!»

Hvor hun var? UNDER VINGEN..

Jeg vet ikke om jeg løp eller hoppet ned flytrappa. Sannsynligvis så hoppet jeg, for det krydde jo av de utålmodige og umedgjørlige i den også.

Jeg har aldri vært så sint redd (jo engang før..) og jentene lærte hvertfall en ting denne sene ettermiddagen.. at de skal ALDRI ALDRI ALDRI!!! STIKKE FRA ET FLY! IGJEN! EVER! EVER! EVER! IGJEN! PUNKTUM FINALE.

Jeg var selvfølgelig mest sint på meg selv. Nå var jeg offisielt blitt nedgradert kraftig, fra dronning-hønemor til.. dronningen av de udugelige mødre!!

Men flyvertinnene sto jammen meg ikke høyt i kurs de heller!! De visste meget godt at vi satt på rad 5 (med 2 av de 3 barn på flyet), for vi hadde behøvd både øreverk-assistanse, OG do-tillatelse mens vi egentlig ikke fikk lov. Og når man ser to barn spasere ut alene, til bare et par grader i blesten på Karmøy -UTEN yttertøy. Hvem flyvertinnes bjeller ville da ikke ringt? I hvertfall ikke Norwegians.

For ikke snakke om alle de umedgjørlige. To kids på 2 og 4.. DE slapp de GLADELIG forbi!!? Ned en flytrapp, og ut på en.. RULLEBANE!!!

Vi kom inn i ankomsthallen. Der så jeg blikkene.. hørte tankene «Der er hun! DER er HUN!!»

Skam. Bredte seg over meg.

Skamfull var jeg også da jeg omsider hadde samlet nok mot til å meddele Jack at jeg faktisk hadde feilet i de to tingene han ba meg så innstendig (og kjære folk så unødvendig jeg syns det var) om å gjøre..  Å passe på barna HELE tiden, og ikke la dem gå ut alene… Nå tenkte han vel mest «ut fra huset alene», og ikke «ut av flyet alene» da men..

Om jeg lærte noe av dette jeg da? Ja, jeg skal ikke himle med øynene når Jack sier noe jeg mener er totalt unødvendig å si! Og jeg skal ikke lukke øynene ET SEKUND mens barna er våkne!

Og jeg har ett hett tips..

1 tips

Det finnes faktisk ikke et bedre og mer essensielt?

Nå skal det sies at morfar sto og betraktet hele seansen fra ankomsthallen, så det hadde ikke blitt noen piling ut på rullebanen eller andre såkalte «utrygge steder», uten at noen hadde kommet til unnsetning først. Men jeg er stygt redd for at det hadde vært morfar, da sikkerhet glimtet med sitt fravær både PÅ og UTENFOR flyet. Makan.

Har du opplevd at barna dine har stukket fra et fly? Har du mistet barna dine av syne på andre utenkelige plasser? Bør ikke flyvertinner egentlig gjøre jobben sin når de er på jobb? Eller andre flyplass-ansatte forsåvidt? Er ikke folk som skal av et fly utrolig umedgjørlige? Spør jeg kanskje litt vel mye nå?

Og den heldige vinner av elefanten er..

(Bestemt av Random, illustrert av meg)

Kjære Birgitte, elefanten fra bObles er snart på vei til deg og dine to smårollinger.

Ikke spør hva jeg skal i kveld.. okei spør da.. Vi skal på 3 musketerer -igjen! (insert hiding monkey) LITT spesielt kanskje, og pittelitt flaut..? Men jeg gleder meg SOM EN UNGEEEE fordetom!!

God helg alle sammen!! Om dere skal repetere gamle suksesser, gjøre noe helt nytt, eller bare skal ligge på sofaen å sløve! Alt er like lov hey!?

Svar på påskekrim og påskelabyrint

I går reiste vi hjem fra fjellet, og overgangen fra påskeferie til hverdagsliv.. skulle vise seg å være hardere enn antatt. Jeg begynte å føle meg uggen før vi satte oss i bilen.. og bilturen hjem skal jeg ikke begynne å utdype engang.

Over til noe mer spennende.. Løsningene på krim og labyrint.

Krimmen: Jeg prøvde å legge skylden på svigerfar- helt uten grunn. Men studerer du bildet som jeg tok RETT før det fatale skjedde, så holder ikke Jacks alibi med at han var «laaaangt unna mora si!» Hvorfor svigermors hode var dekket av snø? Jo, Jack kastet en snøklump rett i hodet på henne!

IMG_5067

Kristin og Birgitte aka Nancy Drews.. kudos! En god krim er vanskelig nok å løse! En dårlig derimot.. nærmest umulig. Så heder og ære deres vei!

Labyrinten:

De 5 kryptiske ledetråder og deres 5 forklaringer:

EventyrElins: Ei dame kommer gående mot deg med havbris i håret. Hun bærer på noe mykt og svært verdifullt, og legger en beskyttende arm over det når hun nærmer seg. Hun hvisker om en liste mens hun kikker seg over skulderen. Hvor befinner damen seg, hva bærer hun på og hva slags liste snakker hun om?

Vegaøyene  står på UNESCOs lister over verneverdig kultur- og naturarv, (ærfugldun-produksjonen er blant annet framhevet som en av grunnene til utnevnelsen)

Fru Jacobsens: Du går over en åker og begynner å klatre noen høydemeter. Plutselig møter du en mager skiløper, litt av et symbol, som sier han er for en stor berømthet å regne. Han viser deg to sider i Sports Illustrated hvor han hylles for alle sine etterkommere.

Helleristninga på Vega, av skiløperen som ble brukt i Lillehammer-OL i 94.

Innerst i veiens: En skulle tro at noen fra dette stedet i Norge ble litt spanskinspirerte, flytta til USA og satsa på kasinodrift, men de to stedene har intet med hverandre å gjøre. Selv om folk gifter seg begge steder.

Las Vegas baby!!

Pias verdens: Denne artisten synger om noen som bor i andre etasje. Eller er det tredje?

«My name is Luka.. I live on the second floor..» Suzanne Vega selvfølgelig!

Min Jeg stopper opp og lytter. Himmelen er knallblå, men over havet fører et svakt vindpust med seg en sang du kjenner igjen. Hvor har du hørt denne melodien før?

Himmelblå-sangen (serien fra NRK ble spilt inn på Ylvingen, som er naboøya til Vega)

Therese.. what can I say… du gjettet riktig først! Og at det var Olaf fra Frost som hoppet ned fra taket på veldig feil tidspunkt.. det var veldig bra (og kjemperealistisk) gjettet! Hihi Kristin, Birgitte og Helene.. vurdert Mensa?

Og om du ikke har fått det med deg allerede.. det vanker mer enn heder og ære denne uken: En lækker dansk elefant!