For en stund tilbake var jeg på matbutikken, sammen med en av disse som jeg bar rundt i magen i 40 uker. En av de to, som jeg de siste årene har prøvd iherdig å oppdra på best mulig måte, og hvor målet blant annet, har vært.. veloppdragenhet! Nice try.. ville noen av de som så oss på butikken sagt. Andre derimot, ville sagt noe helt annet.. Det kommer jeg tilbake til!

«Dumme mamma, dritt mamma!» jomer det inne på Kiwi. Det er ekstremt høyt under taket på Kiwien på Frogner -akustikken bærer langt. Spesielt den lyden som kommer fra lungene til denne lille snuppa. Mange ville undervurdert desibelet hun kan nå, om man kun så på hennes vesle yndige ytre. Hun drar på altså -og treffer oktaver som bare hun og Mariah Carey kan.

(Bare så det er sagt, så hadde jeg bestemt meg -denne dagen- for å ta opp kampen.. «Nei, du får ikke noe godteri», og hadde også planer om å være usedvanlig standhaftig!)

Jeg begynner å svette, jeg ser det svirrer mye folk rundt der, og jeg spotter både kjensfolk, kjendiser og randomme naboer.. Fillern at jeg valgte kampen akkurat den dagen. «Dumme mamma!!!» Jeg smiler unnskyldende til folk som er så uheldige -å møte blikket mitt. De fleste prøver jo å styre unna, en mor, som lar barnet sitt skrike sånn. Hun må jo vel sikkert være veldig ustabil, som ikke har NOE kustus på kidden!!?

Når det viser seg at hun hverken får godteri, is.. ELLER blad!! ..så må vi bare skyndte oss til kassen for å komme oss fortest mulig ut.

Det hele fortsetter etter at vi har kommet oss ut -at jeg kunne være så forferdelig! Det skulle jeg få betale for. Men heldigvis var vi i hvert fall kommet oss ut, bort fra kjensfolk, kjendiser, randommer naboer -og akustikken som bærer lyden av fireåringer lenger enn langt, og skjærer i ørene til Frognerfiffen. Pjuh. Men var dette virkelig verdt det? Å ta opp en kamp, hvor man ofrer både familiefred, tålmodighet, rennomé, lungene hennes, og.. naboens ører!?

Da vi står der utenfor butikken, svinger en bil ut fra parkeringsplassen, den stopper opp ved siden av oss -og ruller sakte ned vinduet. Hva er det nå da, tenker jeg.. Skal jeg få passet påskrevet nå? Ahh… nå var det rett før jeg kapitulerte og sa at «Greit du skal få… bare vær så snill å ikke gjør flere folk oppmerksomme på oss….»

«Jeg synes du er flink jeg!» sier stemmen fra bilen. «Ja, jeg syns du gjør en veldig god jobb!»

Damen i bilen er ikke en hvilken som helst dame kan du tro heller, neida.. det var selveste.. Ibsens Nora! Fra dukkehjemmet. Jeg dånte.

Jeg ble altså så perpleks og starstrucked. Hvordan skulle jeg vise at jeg satte pris på det hun sa? Jo, i det øyeblikket syns jeg visst det var en helt fabelaktig idé -å legge på et voldsomt kroppsspråk i det jeg takket. Med et takknemlig blikk, slo jeg hånden skikkelig teatralsk mot hjerte, la hodet på skakke, og kunne ikke sagt det noe mere entusiastisk..: «Åhhh, tuuusen takk!!!»

Hun gir noen formanende, men velmenende ord til trassåringen, før hun henvender seg til meg igjen og repeterer hvor flink hun syns jeg er.. Så kjører hun. Trassen er over. Mor er varm om hjertet.

Å få en sånn bekreftelse og oppmuntring, fra.. ja det kjentes ut som den kom rett fra Ibsen sjøl altså.. var så flott og så poetisk, ja.. jeg vil faktisk si.. episk!! Ehm.. hun hadde sikkert ikke skjønt noe om jeg ikke hadde overdrevet takken min litt..? skuespillere vettu.. det er jo ikke sikkert de er vant med kroppsspråket til oss andre? Det er i hvert fall det jeg liker å tenke, når jeg kjenner at jeg kanskje overdrev den takken noe.. og krymper meg litt i mitt stille sinn…

Men poenget mitt er…

Ja jeg må først fortelle, at jeg i dag var på butikken (alene.. klok av skade) og observerte en mor som hadde en trassåring. Jeg tenkte stakkars… og latet som jeg ikke så.. i stedet for å oppmuntre henne, gi henne en klapp på skulderen, og fortelle henne hvor flink jeg syns hun er -til å være mamma! Tenk hvor glad jeg kunne gjort den mora! Men neida.. Jeg (ego)trippa lett forbi henne.

Vi burde alle lære litt av Lise Fjelstad, og tørre  å «se», bekrefte, og oppmuntre hverandre. For vi gjør en jobb som ikke er for svake sjeler, vi står i denne evige kampen mellom kidsa -og det de vil (akkurat der og da). Av og til bikker vi under for presset, og av og til klarer vi å stå i mot. Vi oppfostrer dem etter beste evne, og håper vi gjør disse små til anstendige og snille individer. Og selvfølgelig føler vi at vi har feilet litt i oppgaven, da små lungers fulle kraft -befester seg midt i beste sendetid på nærbutikken. Men vi har ikke det vet du, for.. vi gjør det beste vi kan! Og vet du hva!! Det er mer enn godt nok! Og det fortjener anerkjennelse! Av Nora, av deg, og av meg! Vi er alle i samme båt, og seiler gjennom de samme stormene -vi burde så absolutt støtte hverandre alle sammen. Om vi kjenner hverandre eller ei! Og det er jo ekstra stas når anerkjennelsen kommer fra helt uventet hold! Så ta gjerne denne utfordringen, og se selv. Jeg lever enda på de ordene jeg ass.. ;-)

Mødre fortjener honnør…fra alle hold, hver dag, hele tiden!

Men om du ikke har fått noen i dag, så får du en her fra meg:

Du er SÅ flink til å være mamma! Du gjør en KJEMPEJOBB!

Mammarollen kommer med så mangt. Vi mødre vet, at vi er de eneste som har evnen til å SE at skittentøyskurven er overfull, rotet som flyter, det skitne kjørlet i vasken, og den tomme dorullen.. La oss ta et øyeblikk å klappe for hverandre, og oss selv! Vi er faktisk supermoms!