Ja vi elsker.. eller ikke..

Northug junior nærmer seg oppløpssiden. Det er armtak som blir tatt med de Swix-stavene.. man sjelden har sett maken til. Jeg spretter opp fra sofaen. Jubelbruset fra publikumet i Falun, velter gjennom tv-skjermen. Han derre, altfor veltrente, canadieren viser store bicepser og faretruende fart, ved siden av Northug. Og det hele er i ferd med å gi hjertet mitt.. infarkt!

Så.. med verre timing enn noensinne, dukker de kranglevorne opp.

«Jeg vil ha hesten, den er MIIIN!»

«UUUT!»

«Jamen.. den er MIIIIN sa jeg!!»

«NÅ!!!! Gå og tøm ut all duploen eller no!»

Ingenting skal ødelegge oppløpet i denne sprint-finalen for meg. I alle fall ikke en hest! De forlater åstedet, glade for å kunne utføre litt mamma-godkjent «hærverk».

Petter setter inn hestekreftene vi kjenner fra gamledager.. (Ups, hestekrefter+Petter gav visst den verste assosiasjonen,. men alt dette tror jeg muligens er i ferd med å bli tilgitt nå!) Jeg hopper opp, og ned. Legger meg på gulvet. Hyler. Skriker litt. Okei, mye. «Kom igjeeeen!!!» Adrenalinet pumper. Legger meg ned på gulvet. Spenningen tar knekkken på meg. «Ja, jaaaa, JAAAAAAAAAAA!!!!!»

Jeg blir så glad at jeg..

IMG_7574

Flasher amalgamet!!? (Og jeg som, inntil nå, trodde at tannlegen hadde fjerna all den styggedommen!!!)

Så får jeg gåsehud.

Woooow, VI VANT! Vi? sier du kanskje.. Ja det er det jeg føler. En nordmann vant, Norge vant, JEG vant. Amalgam glemt.

Jeg har snakket med flere i det siste som sier at de ikke kunne brydd seg mindre om at Norge vant. Om Northug eller Bjørgen tar gull, er dem knekkende likegyldig. Selv om de ser på, så føler de hverken entusiasme, eller et liiiite snev av nasjonalfølelse! Selv ikke når det er blomstersermoni, «Ja vi elsker!», eller Petter Northug jr. GRÅTER!!

DET fatter ikke jeg, med min villeste fantasi. Og jeg lurer på hvorfor det er slik?

Jeg er slettes ikke den største sportsentusiasten sjøl, men når det er EM, VM eller OL, da sitter jeg pal. Og om Norge vinner, da sitter jeg enda palere..

Jeg tviler på at noen av dere har en master i nasjonalfølelser.. Men HVORDAN kan man IKKE få hjertebank når Northug kommer i battle på oppløpssiden, og hvordan kan man la være å ikke få frysninger når han slår andreplassen med noen millimeter av et sekund på målstreken? Hvordan kan man la være å juble når.. NORGE vinner!? Sitter du pal under VM? Er du en nasjonalfølelse-føler, eller ser du ikke poenget i det hele tatt?

PS. Noen som har lagt merke til de nye draktene til ski-landslaget? Er det muligens for å favne alle disse som ikke bryr seg, at de har gått for.. gjennomsiktig ?!

PPS. Alt er tilgitt Petter Northug!