Jeg falt for Frognerfiffen

//Skrevet i samarbeid med Livet

Jeg tryna så vederstyggelig på sykkelen i dag morges. En såpeglatten sving. Armer og ben og sykkel i et eneste virrvarr. Frognerfiffen hadde rullet foran meg. En etter en, rundet de den svingen som om de ikke hadde gjort annet enn å sykle galant gjennom glatte svinger før.

IMG_0311

Som du ser, så pleier jeg ikke å ha noe problem med å ligge rett bak dem. (Når de stopper i lyskryss)

Jeg ligger under sykkelen min og kaver, og min tredje tanke (etter AU og FLAUT) er å komme seg opp -i en feiende fart før noen rekker å komme meg til unnsetning!!

For sent!

«Går det bra?» SELVFØLGELIG GÅR DET IKKE BRA!! Det går aldri bra når man har falt på glatta, hverken fysisk, eller psykisk. «Det går bra! Heldigvis!» Jeg lo litt mens jeg sa det, for å understreke at jeg mente det! Jeg titter opp på Mr. Fancysmancy -administrerende direktør i et eller annet konsern. Hjelmen henger på halv tolv, og jeg bare håper at jeg ikke blør åpenlyst fra noe sted, sånn at han gjennomskuer bløffen min. Må han se så granskende på meg da? Jeg ser han vurderer en «Sikker??» Årh dra nå bare videre og glem nå dette fortere enn du kommer til å ta beslutninger om å forflytte dine millioner som investor om en halvtimes tid! Husj!! Han drar. Jeg kommer meg på bena, retter på hjelmen, sykkelen har fått noen skavanker, jeg anstrenger meg for å ikke halte. Får setet på plass, og ruller i sneglefart ned til jobben. Med vondter her og der, er jeg glad det flaue øyeblikket er over. Og det går opp for meg at.. så flaks det gikk bra!! Jeg er fremdeles i live, med alle lemmer (relativt) intakte!

IMG_9942

Så mennesker: Moralen er.. sykle forsiktig nå dere! Du vet aldri hva som kommer rundt neste sving, eller om den svingen er glatt eller ei!

Og bruk hjelm! Og refleks! Evt. la sykkelen stå! Det var dagens gode råd! :thumbs:

Hilsen meg, og Livet <3

Fashion crisis

Å rigge ut to unger og et par-tre voksne til stranda, kan tære på både tålmodighet og et lunefullt sinn..

Endelig ute, bare en tur innom det lokale kjøpesenteret, så er vi der! Inne i kjøpesenteret, hvor det florerer av kjensfolk, er jeg glad for jeg tok finkjolen på! Jeg titter fornøyd ned på meg selv.. og det selvtilfredse smilet dør momentantus. Føttene mine er plassert inni noe så ulekkert som..

IMG_9829

Etter at jeg hadde klart å fiske frem iPhonen halvt bevisstløs, og bygdesladderen allerede var godt i gang.. gjenvant jeg den kognitive ferdigheten. Da bar det til stranda (fremdeles i crocs), for å kjøle ned et kokende topplokk (og et par svette føtter)

IMG_0219

IMG_0216 IMG_0241 IMG_9826

IMG_0231

IMG_9819

Har du noe du bekler kroppsdeler med, som ikke tåler offentlighetens lys? Har du hatt behov for nedkjøling i ferien?

Den følelsen

I går skjedde det verste som kunne skje meg, jeg fikk #den følelsen! (Og jeg som hadde bestemt meg for å aldri ta denne oppbrukte hashtag-klisjeen i min munn..)

Forestill deg følgende:

Du har spankulert med barnevogna i Bogstadveien, handlet i et par butikker, uten å vite noe om at..

Du har snakket med bekjente du møtte på din vandring, uten å vite noe om at..

Du har hentet barnet i barnehagen, hvor du snakket både vel og lenge med den hyggelige faren til Alva, uten å vite noe om at..

Du har heftige svarte mascara-ringer under øynene. Type, ser-ut-som-du-har-grått-i-ukesvis-og-ikke-har-du-sovet-noe-særlig-heller-ringer..

DEN FØLELSEN!

Jeg hadde lagt meg med sminke kvelden før, dusjet om morgenen, og glemt å se meg i speilet hele dagen. Så når jeg kom hjem på ettermiddagen, og skjønte at jeg hadde gått sånn hele dagen.. ja, da kom den følelsen umiddelbart.

Du har kanskje følt det samme, når du for eksempel ser deg i speilet og oppdager, til din forskrekkelse, at du har noe mellom tenna! Så lurer du på hvorfor ingen har sagt noe.. Nå hadde jeg nok blitt litt brydd om faren til Alva hadde bemerket mascaraen som fløt under øynene mine.

Når jeg kommer i den situasjonen selv, så vil jeg så gjerne si noe, men det blir jo så kleint! Så da sparer jeg ofte personen for «brydderiet».. til vedkommende kommer hjem, og blir brydd i speilet i stedet.

Hva mener du, bør man si fra hvis en person har et salatblad hengende fra fortennene? Eller er det så kleint for begge parter, at det er bedre at han oppdager det når han kommer hjem? I hvilken situasjon har du fått den følelsen?

Skal, skal ikke.. si noe.

Flauhet og forlegenhet

Søndagsskole var gårsdagens prosjekt. Det høres tilsynelatende ut som et helt ufarlig og fredfullt oppdrag..

Sent ute som vanlig. Én unge sitter i selen, den andre drar jeg etter meg. Jack parkerer bilen. Pustende og pesende komme vi inn i storsalen der gudstjenesten er i full gang. Det er sikkert 3-400 mennesker der.

Mens jeg prøver å finne roen, kle av storesøster, og kle av meg lillesøster.. Står jeg tilfeldigvis ved bakerste benk (de har kinobenker der) som tilfeldigvis er ødelagt, og ikke festet til gulvet.

For de som trenger det inn med teskje. En løs kinobenk.

Samtidig finner to fjortisser ut, at de skal sette seg ned på den ødelagte benken, hvor jeg tilfeldigvis har stortåa strategisk plassert under «benkefestet». Tilfeldigvis. Beklageligvis. Uheldigvis.

Da høres det et skrik.

Et skrik av forskrekkelse, men også av intens smerte! Jeg så stjerner, måne, og sol. Og et par engler. Heldigvis var det høy musikk fra scenen på det aktuelle tidspunktet, så det var ikke 400 som snudde seg for å se om dommedag var kommet. 200 kanskje. Og de så jo ikke hva som faktisk hadde skjedd. De så bare meg som, jeg vil ikke si smilte, prøvde å trekke munnvikende oppover. De måtte jo tro at jeg fullstendig hadde mista det… Oh my goodness! Det eneste jeg kan tenke på som mer flaut, er å måtte innrømme at jeg har billett til Justin Bieber!

Yes you heard me. T I C K E T.

Noen så på meg med en liten skjult latter, noen med bekymring, andre lata som de ikke så meg. «Går det bra med deg??» «Jada! sa jeg og ville dø av smerte bak det falske smilet. Hadde så lyst å hive meg ned på bakken og bare hylgrine,

i stedet for sto jeg der og lata som ingenting hadde skjedd. De som forsatt snudde seg, ble nok skuffet over at alt så så normalt ut.

«PAPPAAAAAAAAAAAA!!!» Jack kom inn. De 200 som ikke hadde fått med seg at vi var der bak, de var nå fullstendig klar over familien Bauers nærvær. «Jack, vi må ut herfra!! Tror tåa mi er brekt, og jeg klarer ikke holde maska lenger..»

Så gikk vi. Og så oss ikke tilbake.

Etterpå satt jeg og undret..

Hvorfor er det så himla flaut å «skade» seg mens andre ser på egentlig? Og hvis folk kommer bort, og foten er knekt av på midten, så sier man: «Neida, det går helt fint med meg!» Hvorfor blir man så forlegen i en sånn situasjon?

Har du ikke falt på isen, kikket deg raskt rundt, og pustet lettet ut når ingen fikk det med seg (tilsynelatende)?..  Er du en som later som du ikke ser? Den som går bort å spør: «Går det bra med deg?» Eller den som ler, ha ha ha for et festlig fall!?

Og jo takk, det står mye bedre til med tåa!

(Foto: Google)