Dette skulle ha vore eit kulturelt innslag i kvardagen din..

Du vet.. den følelsen.. når ikke alt går som man har tenkt.. I går skrev jeg ivrig om kosemose-kvalitetstid-dagen jeg skulle ha, på barnevognteater med 3/4 av familien. Ha ha ha ha. Ha. Snakk om å jinxe seg selv. Og i fare for å framstå som en dramaqueen (det toget er kanskje gått?), så skal jeg prøve å beskrive hvordan det hele gikk for seg i saklige og udramatiske ordelag. I stedet for den egentlige planen, som var å skrive en seriøs teateranmeldelse, på nynorsk..

-Jack ringer ein time før, har ikkje tid til å vere med oss på teateret..

-Eg forsøkjer å ringa andre venninner med ungar, ingen kan komma på ein times åtvaring.

-Eg ringer Jack igjen, han er på eit møte, og kan framleis ikkje vere med.

-Eg startar å fella tårer utføre Det Norske Teatrets kafé, kor det sat folk som fekk med seg ein liten ekstraframsyning FØR stykket byrja! (Det kunne kanskje sjå ut som eg prøva å komma meg inn bakvegen til scena.. Det var IKKJE difor, eg var berre lei meg for at forventningane mine ikkje blei innfridde som eg hadde tenkt!)

-Jack kjem, ein halvtime inn i stykket.

-Eg har prøvd å roa vesle miss Diva med.. alle virkemidler.

-Eg må gå ut.

-Jack sit litt åleine.

-Telefonen hans glør nok i lommen, frå kollegaer og andre avtaler.

-Vesla gret meir og meir.

-Me må hiva inn handkle.

Det er nok mange som er ekstremt skuffet over at jeg ikke fikk skrevet den anmeldelsen.. Derfor gikk jeg inn på Det Norske Teaterets sider for å se hva stykket handlet om.. så sparer jeg dere hvertfall for et par minutter med googling!

Stort og stygt. Om gleder og sorger ved småbarnstilveret

Olaug Nilssens bestillingsverk til Det Norske Teatrets hundreårsjubileum haustar strålande kritikkar i pressa. I stykket møter vi to nabopar. Det eine paret har eit barn og lever eit hektisk kvardagsliv – eit «småbarnshelvete». Det andre paret ventar barn og ser på foreldrelivet frå eit teoretisk og romantisk standpunkt. Dei har heilt klare meiningar om korleis naboane med barn eigentleg burde takle sonen som skrik heile natta.

Stykket har herlege spark til alle velmeinte råd, og all litteratur som skal fortelje oss korleis barn skal bli møtte av foreldra sine i alle situasjonar. Skilnadene mellom teori og praksis er grobotn for absurde og komiske situasjonar. Samstundes ligg det ei attkjenneleg uro og ein angst under teksten, for alt som kan gå gale, for at ein ikkje strekkjer til, og for at ein ikkje tar dei rette vala i avgjerande situasjonar.

Men jeg har veldig lyst til å se forestillingen, så jeg får dra igjen på kveldstid. Mutters alene. Så risikerer jeg ikke at noen flagger en time før. At jeg står utenfor og hylskriker av skuffelse foran skuelystne tilskuere. Og at barnet mitt skriker høyere enn alle de andre 99 ungene til sammen.

Har du sett «Stort og Stygt»? Var du en av de som testet barnevognteater, hva syns du? Trur du Ivar Aasen hadde vore skuffa over nynorsk kunnskapane mine?