Den følelsen

I går skjedde det verste som kunne skje meg, jeg fikk #den følelsen! (Og jeg som hadde bestemt meg for å aldri ta denne oppbrukte hashtag-klisjeen i min munn..)

Forestill deg følgende:

Du har spankulert med barnevogna i Bogstadveien, handlet i et par butikker, uten å vite noe om at..

Du har snakket med bekjente du møtte på din vandring, uten å vite noe om at..

Du har hentet barnet i barnehagen, hvor du snakket både vel og lenge med den hyggelige faren til Alva, uten å vite noe om at..

Du har heftige svarte mascara-ringer under øynene. Type, ser-ut-som-du-har-grått-i-ukesvis-og-ikke-har-du-sovet-noe-særlig-heller-ringer..

DEN FØLELSEN!

Jeg hadde lagt meg med sminke kvelden før, dusjet om morgenen, og glemt å se meg i speilet hele dagen. Så når jeg kom hjem på ettermiddagen, og skjønte at jeg hadde gått sånn hele dagen.. ja, da kom den følelsen umiddelbart.

Du har kanskje følt det samme, når du for eksempel ser deg i speilet og oppdager, til din forskrekkelse, at du har noe mellom tenna! Så lurer du på hvorfor ingen har sagt noe.. Nå hadde jeg nok blitt litt brydd om faren til Alva hadde bemerket mascaraen som fløt under øynene mine.

Når jeg kommer i den situasjonen selv, så vil jeg så gjerne si noe, men det blir jo så kleint! Så da sparer jeg ofte personen for «brydderiet».. til vedkommende kommer hjem, og blir brydd i speilet i stedet.

Hva mener du, bør man si fra hvis en person har et salatblad hengende fra fortennene? Eller er det så kleint for begge parter, at det er bedre at han oppdager det når han kommer hjem? I hvilken situasjon har du fått den følelsen?

Skal, skal ikke.. si noe.