Note to self: Si nei til intervjuer!

Åhhh! Det er så artig å lese intervjuer med seg selv!! SPESIELT når det man har sagt får en til å fremstå som en komplett idiot  

press

Stine fra bloggen Diaper Diva Diary.. sier at hun ikke opplever noe press, men hun.. innrømmer at hun opplever et slags press! Hurra!! Jeg snakker tross alt om noe så avansert som MATPAKKER her, ikke rart jeg ikke klarer å holde tunga rett i munnen! Trøste og bære de hjernecellene bare svinner hen.. Gleder meg til å se meg på TV merker jeg..

gi meg styrke

(Undertegnedes selvmotsigende matpakkepress-meninger, finner du blant andre glupe hoders.. i artikkelen: «Trenger virkelig barn matpakker utformet som kunstverk?»)

Føler du at du opplever et matpakkepress? Ikke i det hele tatt? Eller skifter du mening om det titt og ofte? 

Er #Assholeparent humor?

Et nytt fenomen trender på instagram. Mamma legger ut et bilde av lille illsinte Kåre, han er krakilsk fordi han ikke får spise plastelina. Vi ser lysluggede Beate med svære krokodilletårer.. hun har nemlig ikke blå sko som matcher Elsa-kjolen! Mamma får skylda, noe som gjør henne til #Assholeparent! Hun knipser «blinkskuddet», og publiserer. Er dette innafor, eller er det humor.. gone wrong?

Å legge ut bilder av barna sine på sosiale medier, er hele tiden et hett tema. Alle har satt sine grenser. Jeg på min side, føler at det er riktig for meg, å ikke vise for mye av barna. En profil her, en hårmanke der, bildet gjøres litt blurry.. klær MÅ være på, og det må for all del «vannmerket» også! Min litt skjøre samvittighet gir beskjed når jeg har tråkka over streken min. Ja som regel da.. for noen ganger har jeg måttet gå tilbake og slettet bilder.. da den gnagende samvittigheten har valgt å komme snikende istedenfor umiddelbart. Det er ingen enkel sak dette, og grensa blir lett blir tøyd i dette gamet. Noen er enda striktere enn meg, mens andre skjønner overhodet ikke problemet!?

Reality-check

Jeg er en såkalt «ærlig» mammablogger, legger ikke to i mellom, og skriver om gode -og vonde dager. Sånn har vi det jo alle, så hvorfor ikke bare si det som det er!? Da jeg så disse bildene på instagram, så kjente jeg at jeg måtte ta en liten virkelighets-sjekk. Bildene forstyrret meg såpass, og jeg tenkte at det var noe veldig ugreit med det. Var det like upassende å skrive at ungene slår seg helt i vranglås, som å legge ut et bilde på instagram? Jeg gikk dypt inni meg selv, og konkluderte tilslutt med at det var.. innafor. (Pjuuh for det, ellers så måtte jeg jo bare lagt opp..) Jeg fant et par grunner. Når disse situasjonene utspinner seg, setter jeg meg jo ikke ned og ignorerer ungene og begynner å skrive et blogginnlegg? Jeg er tilstede, og skriver evt. om det i etterkant. Å vise frem bilder av barna mens de er på sitt mest sårbare, er ikke noe jeg illustrerer «ærlige» innlegg med. Da finnes det både en haug av bakhoder (tatt for nettopp det formålet) i Iphoto, i tillegg til photoshop og bildebanker! Jeg vet jeg kan fjolle mye, men jeg ville jeg jo ikke ha valgt en sånn vinkling på innlegget heller.. se på DETTE trassanfallet da -og le deg i hjel!! Nei skrivinga om livets realiteter.. fortsetter! Med skråblikk og humor, men UTEN altfor utbroderende bilder.

I perspektiv

Det går jo an å skjønne hvorfor noen velger å legge ut sånne bilder. Å vise situasjoner som alle kjenner seg igjen i, med en artig kommentar etterfulgt av en trendy hashtag, burde jo ikke være annet enn uskyldig moro det? Og hvor deilig er det ikke å få tilbakemelding på at (noe av det mest utfordrende med å være mamma) er heeelt normalt, vi har det alle sånn og det skjer den beste (forelder). Og (i skrivende stund) følger over 42.300 mennesker @Assholeparents… det i seg selv kan jo skyve vekk hver minste lille tanke, på at å legge ut dette bildet er somehow uetisk -ganske kjapt.

assholeparent

Etisk? Greit? Passende? Humoristisk? Innafor? Tja…

Anette Snarby har skrevet en artikkel om trenden på Mammanett, hvor noen mammabloggere mener mangt om saken. En av de som er intervjuet sier så utrolig treffende:

Jeg hadde jo ikke likt om barna mine hadde delt bilder av meg når jeg gråt eller var sint – mens alle vennene deres lo høyt i kommentarfeltet. «Hahahaha! Sånn er min mor også! Lættis!». Nei det er ugreit og upassende, sier hun.

(Det er perspektivet sitt det. Les forøvrig hva annet denne rimelig slue dama har på hjertet om saken her )

Og dessuten så tror jeg kanskje ikke lille Kåre synes det er så himla kult når han som fjortiss kommer over mammas gamle instagram konto, med bilde av en rødsprengt og snørrete seg selv. 50 likes og 20 «LOLs». Sårt og flaut. Eller hur? Hva tenker du?

Er det innafor og humoristisk å legge ut sånne bilder på instagram, eller er det humor som går for langt? Og dere andre som ikke blogger rosa eller rosenrødt, hvilke grenser setter du opp mht. bildebruk og hva du skriver om barna?

(Illustrasjon: / 123RF Stock Photo)

Debutert som debattant

I går..

Telefonen ringte. Ikke bare ble dagens planer drastisk forandret, men pulsen min stakkars.. skulle ligge på et uansvarlig, og farlig høyt nivå de neste timene. Jeg var bekymret, ikke bare for helsetilstanden, men for hvordan dette skulle gå??

Og hva skulle jeg ha på meg??? Jeg rotet febrilsk rundt i skapet. Den blusen jeg konkluderte med at var et passende plagg, manglet selvsagt en knapp! Hvor hadde jeg en nål og litt tråd? Hadde jeg nål og tråd? Jeg fant omsider det nødvendige utstyret. I mellomtiden, holdt tiden på å løpe fra meg. Det skulle vise seg å være en umulig oppgave å få den uregjerlige tråden inn i det knøttlille hullet. Prøv å tre en nål med skjelvende hender selv, så kan vi snakkes!

Etter å ha løpt helt til Karl Johan (fordi jeg klarte å glemme lommeboka mi oppi alt dramaet jeg befant meg i) kom jeg endelig frem.. til de riksdekkende. Debutere som debattant, direkte inn i de tusen hjem, var det jeg skulle.

Supernervøs ble jeg ført inn i løvens hule. Fant ut at de skulle filme meg.. fra den dårlige siden min!! Og siden jeg hverken het Erna eller Siv.. så var det nok best å forsone seg med tanken, uten å gjøre et større opptrinn av akkurat det.

Tankene fløy gjennom hodet på meg, hjertet var i ferd med å hoppe ut av brystet, jeg gjorde alt for å se helt uanfektet ut.

Hvor skal jeg ha hendene? Pust med magen! Pust! Puuuust!! Argh.. den kameravinkelen. Tenk om jeg roter meg inn i en setning jeg aldri kommer meg ut av? Hva hvis…

Okei, vi var offisielt online på nasjonal televisjon! Ingen vei tilbake. Og plutselig, glemte jeg både min mindre heldige side, kamera og alle andre tanker om hva som muligens kunne gå galt, og ble forferdelig engasjert.

«Det skjer jo ikkje.. meg!!»

Bakgrunn for debatten: I går sto det en kronikk i VG om barseltid. Liggetiden på barsel er på et par generasjoner redusert fra to uker til to-tre dager, og den synker stadig. Dette har skjedd uten at barselomsorgen utenfor sykehus er blitt styrket tilsvarende.

Jeg fortalte om mine erfaringer, hvor jeg uttrykte et behov for en bedre oppfølging i barseltiden. Sammen med disse flotte damene:

IMG_8170

Trude Hartmann Bjørndalen og Tone Trøen!

Selve debatten fortsetter i et annet innlegg! Nå er det turn, gotta run!