1 Essential Tips when Flying with Kids!

Det siste Jack sa til meg før jeg reiste avgårde med jentene var: «Ikke la dem gå ut alene da, du må passe på dem HELE tiden!!»

Jeg himla med øynene, og responderte så breialt jeg bare kunne: «Do you know who you´re talking to!??»

Som selvutnevnt dronning-hønemor ble jeg faktisk ganske fornærma for at han i det hele tatt kunne lire av seg en sånn type setning!

Vi satte oss på flyet, og etter over en times venting INNE i flyet, hadde all nød-proviant blitt brukt opp FØR vi tok av.. To-åringen fikk i tillegg vondt i ørene, og det skal jeg love deg at også de andre passasjerene fikk… Etter mye skrik og skrål, var jeg rimelig letta når flyet landa, for å si det sånn! Ja det er jeg for så vidt alltid, men nå enda mer enn vanlig.

Rimelig letta!

Rimelig letta!

Skiltet med sikkerhetsbeltet sluktes, og alle pilte selvfølgelig opp for å hente bagasjen sin. Ungene mine pilte opp de også. Så pilte den ene bakover, og så den andre. «Jenter, kom tilbake igj…» Men de var allerede forsvunnet bak en masse utålmodige bein. Jeg vurderte et øyeblikk å gå etter, men så sa mora mi: «De kommer seg jo ikke ut!» Nei sant det, tenkte jeg, og etter å ha tatt et blikk bakover så konkluderte jeg med at det var best å bare hente de når disse småstressa menneskene hadde begynt å komme seg ut.

Så kom en ny annonsering over høytaleren:

 «Ja da har vi åpnet døra bak også!»

Og da kan du tru hu mor fikk fart på seg…. Vi satt på femte rad, så dette kunne jo bli interessant. Mennesker som står i et fly, på vei ut.. er vel en av de mest umedgjørlige menneskerasene jeg vet om!!! «Unnskyld.. Ehm.. unnskyld kan jeg komme forbi?» Morsinnstinktet brøytet seg vei igjennom skikkelig lite samarbeidsvillige kroppsholdninger og blikk. «Du har ikke sett to små jenter vel?» «Jo! For et kvarter siå!» kunne en karmøybu fortelle meg passe frekt! Jeg kom meg bak til flyvertinnene som sto helt bakerst i flyet og tok lattermilde farvel med passasjerene. «Har dere sett to små jenter???» «Ja.. de har gått ut..» svarte de litt småforfjamset. Jeg sto oppe på trappa, og skulte skjelvende utover. Jeg fikk øye på fireåringen! Jeg brølte til henne «VET DU HVOR XXXX EEEEEER!!!????????» Hun så opp på meg, og ristet på hodet. Hun RISTET PÅ HODET!

Her skulle jeg ønske jeg kunne skrive.. Jeg tok det hele med stor ro, tok bare et par dype magadrag og tenkte at dette går bra! Å nei du, jeg pannikerte, hjerteattakket var på god vei, og katastofe-tankene herjet verre i den dizzye skolten min.

«Jo der er hun mamma!!»

Hvor hun var? UNDER VINGEN..

Jeg vet ikke om jeg løp eller hoppet ned flytrappa. Sannsynligvis så hoppet jeg, for det krydde jo av de utålmodige og umedgjørlige i den også.

Jeg har aldri vært så sint redd (jo engang før..) og jentene lærte hvertfall en ting denne sene ettermiddagen.. at de skal ALDRI ALDRI ALDRI!!! STIKKE FRA ET FLY! IGJEN! EVER! EVER! EVER! IGJEN! PUNKTUM FINALE.

Jeg var selvfølgelig mest sint på meg selv. Nå var jeg offisielt blitt nedgradert kraftig, fra dronning-hønemor til.. dronningen av de udugelige mødre!!

Men flyvertinnene sto jammen meg ikke høyt i kurs de heller!! De visste meget godt at vi satt på rad 5 (med 2 av de 3 barn på flyet), for vi hadde behøvd både øreverk-assistanse, OG do-tillatelse mens vi egentlig ikke fikk lov. Og når man ser to barn spasere ut alene, til bare et par grader i blesten på Karmøy -UTEN yttertøy. Hvem flyvertinnes bjeller ville da ikke ringt? I hvertfall ikke Norwegians.

For ikke snakke om alle de umedgjørlige. To kids på 2 og 4.. DE slapp de GLADELIG forbi!!? Ned en flytrapp, og ut på en.. RULLEBANE!!!

Vi kom inn i ankomsthallen. Der så jeg blikkene.. hørte tankene «Der er hun! DER er HUN!!»

Skam. Bredte seg over meg.

Skamfull var jeg også da jeg omsider hadde samlet nok mot til å meddele Jack at jeg faktisk hadde feilet i de to tingene han ba meg så innstendig (og kjære folk så unødvendig jeg syns det var) om å gjøre..  Å passe på barna HELE tiden, og ikke la dem gå ut alene… Nå tenkte han vel mest «ut fra huset alene», og ikke «ut av flyet alene» da men..

Om jeg lærte noe av dette jeg da? Ja, jeg skal ikke himle med øynene når Jack sier noe jeg mener er totalt unødvendig å si! Og jeg skal ikke lukke øynene ET SEKUND mens barna er våkne!

Og jeg har ett hett tips..

1 tips

Det finnes faktisk ikke et bedre og mer essensielt?

Nå skal det sies at morfar sto og betraktet hele seansen fra ankomsthallen, så det hadde ikke blitt noen piling ut på rullebanen eller andre såkalte «utrygge steder», uten at noen hadde kommet til unnsetning først. Men jeg er stygt redd for at det hadde vært morfar, da sikkerhet glimtet med sitt fravær både PÅ og UTENFOR flyet. Makan.

Har du opplevd at barna dine har stukket fra et fly? Har du mistet barna dine av syne på andre utenkelige plasser? Bør ikke flyvertinner egentlig gjøre jobben sin når de er på jobb? Eller andre flyplass-ansatte forsåvidt? Er ikke folk som skal av et fly utrolig umedgjørlige? Spør jeg kanskje litt vel mye nå?

Marerittet

Sola sto høyt på himmelen, det var entusiastiske badehyl og bare glede å ane rundt poolen på Sunwings resort i går ettermiddag.

Men den idyllen brast så brutalt som den bare kunne, på et tiendedels sekund!

Jeg satt på solsenga og pratet med noen venner, da Jack og Storesøster gikk for å finne is. Lillesøster trasket etter. Etter et par minutter var de tilbake. «Hvor er Lillesøster?» spurte jeg. Jeg hadde jo akkurat sett henne der hun sto like ved siden av dem, og antok med stor selvfølge at han så henne han også.. «Hun er ikke med meg…»

Hva??! Jeg spurtet bort dit jeg så henne sist, lette og ropte. Ingen Lillesøster. Sprang rundt i området, men hun var ikke noe sted. Hun var borte.

Panikken grep meg, og så til de grader. Jeg ble hysterisk. Tenkte verste tenkelige scenarioer. Reisefølget vårt og alle rundt oss begynte å lete, de banket på dører og sprang ned til stranden. Alle var utrolig hjelpsomme. «Hvordan ser hun ut?» «Hva har hun på seg?» «Hvor gammel er hun?» Jeg klarte knapt å svare, jeg var i den situasjonen jeg håpet at jeg ALDRI ville komme i…. Den følelsen jeg hadde, den desperasjonen.. var så vond at jeg vurderte å slå hodet i en vegg for å slippe å være tilstede i situasjonen. Men jeg måtte jo lete. Måtte prøve å holde hodet kaldt.

«Hun er ikke i bassengene» ropte ukjente, mens de løp rundt de også.

Det kom en pappa bort til meg, som hadde opplevd det samme med deres datter. «Sjekk lekeplassene, og lekebutikken!» Aldri i livet om hun ville ha kommet seg så langt tenkte jeg, og stedet er jo fullt av store trapper som hun ville hatt problemer med å manøvrere! Jeg løp opp til lekebutikken, ingen snart toåring, med rosa kjole der.. Jeg hyperventilerte, for nå hadde det gått kanskje et kvarter. Og med alle involvert, og at ingen kunne finne henne.. Jeg døde på innsiden.

«Vi finner henne, vi finner henne, slapp av!!» Beroligende, snille ord, men de hjalp ingenting.

Jeg løp rundt meg selv og skrek navnet hennes. Mens jeg hadde i bakhodet hva denne pappaen sa til meg, sprang jeg videre opp til restauranten. Helt bak i restauranten, ute på balkongen (hvor det er en liten lekeplass), kunne jeg skimte.. en rosa kjole…….

..som lekte! Og ante fred og ingen fare.

Hjertet mitt begynte å slå igjen.

IMG_5107

Ti uredde og eventyrlystne tottelotter tilbake hos mamma og pappa 

Så hva lærte vi av dette kortvarige marerittet?

-ALDRI se bort et sekund så lenge vi ikke har barna i hånda.

-Kle på ungene noe annet enn rosa i Syden, alle har rosa kjole på.. (Spør de som leita ) Neon er fint!

-Navnebånd er et must!

-Ikke undervurdere en eventyrlysten snart toårings evne til å komme seg langt av sted, opp trapper og inn dører, på veldig kort tid!

-Folk er utrolig snille og behjelpelige i en krisesituasjon! Tusen hjertelig takk til alle som måtte lese dette som hjalp til!!

-Alle andre små og store problemer blir bagateller, det viktigste er at begge ungene er trygge her med oss!

Har du opplevd noe lignende? Det håper jeg virkelig ikke at du har, eller noensinne kommer til å gjøre.. For det er det verste jeg har opplevd!

IMG_4993

Trygg i pappas hånd