Førsommertid.. den nye julestri?

Det var bare flaks som gjorde at jeg kom over skolens kunngjøring om sommeravslutningen til AKS på Facebook et par timer før selve avslutningen. Nå skulle endelig foreldrene få se hva barna hadde holdt på med det siste halve året! Det være sang, teater, hobby og andre kreative gesjefter.

«Kunne du bare vært litt stand-in tror du vær så snill, og dratt opp på skolen 15.30?» spurte jeg desperat og bedende inn i telefonen. Jeg så for meg alle foreldrene -benket foran de små håpefulle, og mens blitzene foreviget, hørte jeg trampeklapp og stolte jubelrop. Midt i blant alt dette.. sto det to tomme stoler. Det var de to foreldrene som ikke kom seg fra jobben. Foreldrene til den jenta som var blank i øynene..

«Ja, selvfølgelig!» svarte svigermor.

«Fantastisk!! Jeg kommer så fort jeg kan!!» sa jeg lettet.

Det går nøyaktig 20 minutter etter den samtalen, så ringer det et ukjent nummer.

«Hei, jeg lurte på om du synes det er mange sommeravslutninger?»

Det var en journalist fra NRK som lurte.

Om jeg synes det var stress med alle sommeravslutningene? Jeg måtte jo nesten le litt av timingen hans.. og fortalte hva som akkurat hadde skjedd. Og at vi dagen før.. hadde hatt barnehageavslutning, i dag var det AKS, og på fredag.. skoleavslutning. Han lurte også på hvor lett det er å få deltatt på alle disse avslutningene mtp. jobb? Jo, da kunne jeg fortelle han at DET.. det var en svært dårlig kombo! Danseavslutningen.. og musikkbarnehageavslutningen… de fikk jeg ikke vært med på -jeg fikk ikke sett dansestykket som førsteklassingen min har øvd på i uke etter uke, for så stolt å vise det frem på sommeravslutningen.. det er slettes ikke bra for et mammahjerte å gå glipp av noe sånt..

Så denne uka har Daniel Eriksen fra «Ukeslutt» på NRK, og mikrofonen hans, vært med meg på sommeravslutning på AKS. Dagen etter ble han med en tur hjem til oss (dvs. til svigers.. naturlig nok -da de deltar på de avslutningene som jeg og Jack ikke har sjans til å overvære).

Og i dag kan du gjøre som en halv million andre nordmenn, høre den brennaktuelle saken.. «Glem julestria, nå er junistresset over oss!»

For det er jo virkelig det det er blitt, et stress som hverken kan være sunt for oss voksne, eller for barna. (Det får vi helt sikkert en kyndig persons svar på i dag!) Man må spør sjefen om å få gå tidligere, eller komme litt senere.. x-antall ganger i juni.. (og fortell meg hvilken arbeidsgiver som synes det er greit å sende mer eller mindre hele staben sin av gårde lenge før arbeidsdagen er over, ila flere uker i juni?!) så den biten er stressende nok i seg selv. Og om man er så heldig å få tillatelse.. så må man legge inn et ekstra gir, for å få tid til -å enten dandere et fat med oppkuttet frukt, eller rekke hjemom for å hente bollene man sto oppe halve natta for å få ferdige. Og hjelpe trøste bære -om man PLUTSELIG husker at Å NEI JEG SKULLE HA EN TAPASRETT MED MEG.. da må man faktisk innom butikken også! Da sliter man.

Og man kan jo lure på hvordan de andre ser ut til å ta den hektiske førsommertida på strak arm, lett som en plett, eller bare lekende lett, som man også kan si.. Jeg sitter i FAU i barnehagen, hvor jeg stort sett tar meg av underholdningsbiten på sommeravslutningene. Hu derre mora med underholdningsbiten, hu rekker søren klype meg, ALDRI (!!) å komme før lenge etter at de fleste er ankommet lokasjonen.. Heseblesende kommer jeg, med ballonger, og Pølsemannen (aka Jack) som lager ballongdyr til barna. Ansiktsmalingen blir påbegynt lenge etter tapasen er fortært.. (Merkelig at de vil at jeg skal ha den oppgaven egentlig når jeg tenker meg om…) Og bare så DET er sagt, så har jeg gått ned til 86% stilling på jobben -bare for å få disse dagene til å rulle på et noenlunde okei vis.. Men ALLIKEVEL, så rekker jeg ikke å være der i tide. Jeg lurer alltid på.. HVORDAN klarer disse andre foreldrene, å ankomme i stil -med marinerte scampi og hjemmelaget foccacia.. I TIDE??!

Men nå er det visst ikke alle foreldre som syns at denne tida er helt ukomplisert, selv om det tilsynelatende ser sånn ut for meg -siden NRK har laget en svær sak om det liksom!!..

Vi er jo velsignet med besteforeldre som villig stiller opp når vi ikke har mulighet, og de er der før FAUs underholdningsbit kommer, de er der på danseavslutningen når jeg ikke kommer, og de er der på sommeravslutningen på skolen -som jeg rakk de siste 5 minuttene av i går.. Men tenk på de barna som ikke har en pensjonert eller hjelpsom bestemor, en slektning med en litt mer fleksibel jobb som kan steppe inn når det trengs, de som kanskje ikke har noen i det hele tatt? De barna som har foreldre som skulle ha sittet på de tomme stolene..

Blir det for mye? På tide å legge om opplegget litt, og roe littegranne ned? Det holder da med EN «stri» i året!

Om du føler på den hektiske førsommertida, eller ei..

Få med deg den spennende reportasjen denne dyktige karen har laget! …Hvor blant annet den stressede gladlaksen til høyre, har medvirket!

Tune inn på NRK Radio kl. 12.30 i dag! (39:45)

Action vs. Avslapning

Jeg er meget bedagelig anlagt, og det beste jeg vet er å ta livet med knusende ro. Og i helgene så er det deilig å stoppe opp, ta et par skritt tilbake, og bare.. slappe helt av! Stikke ned på Vestkanttorget for en vaffel, slentre bort til en lekepark i nærheten (med en take-away kaffe!!), møte noen venner, og bare henge ut! Bedagelige helger (helst uten planer), synes jeg er alle tiders –VAR alle tiders…

For Jack Bauer kom inn i bildet.. og Jack, han liker som alle vet -action! Det må skje noe -helst hele tiden.

Vi har begge to hektiske jobber, og når helga kommer.. så tenker jeg Åh nå skal det bli deilig å endelig slappe av!! Jack på sin side tenker Åh, nå må vi oppleve mest mulig -på kortest mulig tid, helg og intensiv familiekvalititetstidsactioooon, let´s goooo!! 

Her er noen gode eksempler på hvordan en helg ser ut hos oss. Et par glimt fra de to siste helgene:

For to helger siden var det pent vær.. Fotsoppland.. obligatorisk!! Hvor Jack elsker å gjøre meg nervøs fra tieren! «Husk du er tobarnsfar Jack!!» Men han mener nå å ha full kontroll.. Jeg prøver å kose meg (faktisk), å unngå å fokusere for mye på støynivået -som sannsynligvis vil føre til tinnitus, vannet som har en eim av you-know-what -til tross for store mengder klor, og for ikke å snakke om all fotsoppen som kravler rundt…

På søndagen var det Middelalderfestival på festningen.. vi går jo ikke glipp av noe så festlig -må vite!

Forrige helg regnet det katter og hunder.. da dro vi SELVFØLGELIG.. på sykkeltur i Nordmarka! Ja, hallo! Under ser du primusmotor holde spiriten oppe blant en litt molefonken -og våt- gjeng..

Dagen etter bar det avgårde på utflukt igjen. Blomsterkranslaging, treklatring og.. artige stoler -på Kalvøya!

Nei, vent! Jeg glemte at vi var på stranda den dagen også..

Strand, artige stoler, blomsterkranslaging og treklatring!

Andpusten much?

(Det siste eksempelet her var faktisk et kompromiss, det var «Høyt og lavt» som sto øverst på listen hans.. så jeg slapp jo egentlig litt mer bedagelig unna akkurat den dagen)

Nå på fredag, kjente jeg at jeg trengte å slappe av -for real! «Jack, skal vi dra på hytta?» God idé synes han -vi dro på hytta!

Og jeg har virkelig hatt hvilepuls, lekt, spilt, spist masse god mat, og bare slappet av!! Dvs.. lørdag morgen våknet vi opp til regn.. Jack lukker opp øynene.. deretter åpner munnen seg.. og de fryktede ordene ramler ut av den, de som får pulsen min til å gå HELT bananas.. «Tropicana!!!!?»

«Insane bråkete fotsoppland???! Nå når jeg endelig får slappet litt av, og kjent på etterlengtede endorfiner, og et helt unormalt normalt kortisolnivå?»

Jeg måtte dessverre.. bruke et par salte som virkemiddel for å klare å overbevise han om det går helt fint an å kose seg på hytta i regnvær! Og bare slappe av….

Det enkle er ofte det beste!

Og det gjorde vi!

Godt er det.. for neste helg, ja da blir det andre boller! ;-)

Er du bedagelig anlagt, eller vil du ha action hele tiden? Hva liker dere å gjøre i helgene? Hva er å lade batteriene for deg/dere? Er du og mannen enige om hvordan helga skal brukes? Hvis ikke, hvordan løser dere det/får han til å bli enig med deg? 

Mødre burde være flinkere til å oppmuntre mødre!

For en stund tilbake var jeg på matbutikken, sammen med en av disse som jeg bar rundt i magen i 40 uker. En av de to, som jeg de siste årene har prøvd iherdig å oppdra på best mulig måte, og hvor målet blant annet, har vært.. veloppdragenhet! Nice try.. ville noen av de som så oss på butikken sagt. Andre derimot, ville sagt noe helt annet.. Det kommer jeg tilbake til!

«Dumme mamma, dritt mamma!» jomer det inne på Kiwi. Det er ekstremt høyt under taket på Kiwien på Frogner -akustikken bærer langt. Spesielt den lyden som kommer fra lungene til denne lille snuppa. Mange ville undervurdert desibelet hun kan nå, om man kun så på hennes vesle yndige ytre. Hun drar på altså -og treffer oktaver som bare hun og Mariah Carey kan.

(Bare så det er sagt, så hadde jeg bestemt meg -denne dagen- for å ta opp kampen.. «Nei, du får ikke noe godteri», og hadde også planer om å være usedvanlig standhaftig!)

Jeg begynner å svette, jeg ser det svirrer mye folk rundt der, og jeg spotter både kjensfolk, kjendiser og randomme naboer.. Fillern at jeg valgte kampen akkurat den dagen. «Dumme mamma!!!» Jeg smiler unnskyldende til folk som er så uheldige -å møte blikket mitt. De fleste prøver jo å styre unna, en mor, som lar barnet sitt skrike sånn. Hun må jo vel sikkert være veldig ustabil, som ikke har NOE kustus på kidden!!?

Når det viser seg at hun hverken får godteri, is.. ELLER blad!! ..så må vi bare skyndte oss til kassen for å komme oss fortest mulig ut.

Det hele fortsetter etter at vi har kommet oss ut -at jeg kunne være så forferdelig! Det skulle jeg få betale for. Men heldigvis var vi i hvert fall kommet oss ut, bort fra kjensfolk, kjendiser, randommer naboer -og akustikken som bærer lyden av fireåringer lenger enn langt, og skjærer i ørene til Frognerfiffen. Pjuh. Men var dette virkelig verdt det? Å ta opp en kamp, hvor man ofrer både familiefred, tålmodighet, rennomé, lungene hennes, og.. naboens ører!?

Da vi står der utenfor butikken, svinger en bil ut fra parkeringsplassen, den stopper opp ved siden av oss -og ruller sakte ned vinduet. Hva er det nå da, tenker jeg.. Skal jeg få passet påskrevet nå? Ahh… nå var det rett før jeg kapitulerte og sa at «Greit du skal få… bare vær så snill å ikke gjør flere folk oppmerksomme på oss….»

«Jeg synes du er flink jeg!» sier stemmen fra bilen. «Ja, jeg syns du gjør en veldig god jobb!»

Damen i bilen er ikke en hvilken som helst dame kan du tro heller, neida.. det var selveste.. Ibsens Nora! Fra dukkehjemmet. Jeg dånte.

Jeg ble altså så perpleks og starstrucked. Hvordan skulle jeg vise at jeg satte pris på det hun sa? Jo, i det øyeblikket syns jeg visst det var en helt fabelaktig idé -å legge på et voldsomt kroppsspråk i det jeg takket. Med et takknemlig blikk, slo jeg hånden skikkelig teatralsk mot hjerte, la hodet på skakke, og kunne ikke sagt det noe mere entusiastisk..: «Åhhh, tuuusen takk!!!»

Hun gir noen formanende, men velmenende ord til trassåringen, før hun henvender seg til meg igjen og repeterer hvor flink hun syns jeg er.. Så kjører hun. Trassen er over. Mor er varm om hjertet.

Å få en sånn bekreftelse og oppmuntring, fra.. ja det kjentes ut som den kom rett fra Ibsen sjøl altså.. var så flott og så poetisk, ja.. jeg vil faktisk si.. episk!! Ehm.. hun hadde sikkert ikke skjønt noe om jeg ikke hadde overdrevet takken min litt..? skuespillere vettu.. det er jo ikke sikkert de er vant med kroppsspråket til oss andre? Det er i hvert fall det jeg liker å tenke, når jeg kjenner at jeg kanskje overdrev den takken noe.. og krymper meg litt i mitt stille sinn…

Men poenget mitt er…

Ja jeg må først fortelle, at jeg i dag var på butikken (alene.. klok av skade) og observerte en mor som hadde en trassåring. Jeg tenkte stakkars… og latet som jeg ikke så.. i stedet for å oppmuntre henne, gi henne en klapp på skulderen, og fortelle henne hvor flink jeg syns hun er -til å være mamma! Tenk hvor glad jeg kunne gjort den mora! Men neida.. Jeg (ego)trippa lett forbi henne.

Vi burde alle lære litt av Lise Fjelstad, og tørre  å «se», bekrefte, og oppmuntre hverandre. For vi gjør en jobb som ikke er for svake sjeler, vi står i denne evige kampen mellom kidsa -og det de vil (akkurat der og da). Av og til bikker vi under for presset, og av og til klarer vi å stå i mot. Vi oppfostrer dem etter beste evne, og håper vi gjør disse små til anstendige og snille individer. Og selvfølgelig føler vi at vi har feilet litt i oppgaven, da små lungers fulle kraft -befester seg midt i beste sendetid på nærbutikken. Men vi har ikke det vet du, for.. vi gjør det beste vi kan! Og vet du hva!! Det er mer enn godt nok! Og det fortjener anerkjennelse! Av Nora, av deg, og av meg! Vi er alle i samme båt, og seiler gjennom de samme stormene -vi burde så absolutt støtte hverandre alle sammen. Om vi kjenner hverandre eller ei! Og det er jo ekstra stas når anerkjennelsen kommer fra helt uventet hold! Så ta gjerne denne utfordringen, og se selv. Jeg lever enda på de ordene jeg ass.. ;-)

Mødre fortjener honnør…fra alle hold, hver dag, hele tiden!

Men om du ikke har fått noen i dag, så får du en her fra meg:

Du er SÅ flink til å være mamma! Du gjør en KJEMPEJOBB!

Mammarollen kommer med så mangt. Vi mødre vet, at vi er de eneste som har evnen til å SE at skittentøyskurven er overfull, rotet som flyter, det skitne kjørlet i vasken, og den tomme dorullen.. La oss ta et øyeblikk å klappe for hverandre, og oss selv! Vi er faktisk supermoms!

To første skoledager..

Det var en gang på 80-tallet at en spent liten jente sto klar med ny ransel (og nyklipt pannelugg..) for å trippe avgårde til den aller første skoledagen. Husker jeg følte meg skikkelig stilig i den hvite jakka!

IMG_5633

Anes det en litt skrekkblandet fryd..?

IMG_5634

Jeg har vel knapt vært så.. spent, og stolt, og vemodig, og kjent på den skrekkblandede fryden -siden den dagen da de bildene du nettopp så -ble tatt.. som jeg gjorde på Storesøsters første skoledag!

1skoledag

(Angående sensuren.. Jack motsetter seg dessverre fremdeles publisering av sitt ansikt på bloggen. Den kry førsteklassingen kan (de spesielt interesserte av) dere se et bedre bilde av på min private instagram-profil)

Altså.. klump i halsen-øyeblikkene sto i kø.

IMG_2718

Så tenkte man på tiden, hvor fort den flyr og sånn. Lille jenta vår som plutselig var blitt stor.. Hun ble jo nettopp født..

IMG_2720 (1)

Og nå står hun her med ny ransel, og føler seg stilig i klærne.. Klar for livet.

IMG_2709

Og rektor ønsker henne velkommen dit..

Versjon 2

Da var det bare å sette på solbrillene.

Og så fløy tankene tilbake til, når en sto der selv.. det var jo ikke så lenge siden det heller… og mormor sang: Da klokken klang, så fort vi sprang, og ingen sto igjen og hang. Men glad og lett og rank og rett, vi var på plass med ett. Ingen kunne synge den muntre Margrethe Munthe sangen mer entusiastisk enn henne. Jeg hadde jo selvfølgelig håpet at vår nye hverdag skulle være preget av den samme tonen, entusiasmen og gode stemningen. At jeg kunne ta med meg noe fra min egen barndom og gi det videre.. Det har jeg gjort, har bare måttet skrive den om bittelitt.. Da klokken klang så fort jeg sprang, men alle sto igjen og hang.. «TA PÅ DEG KLÆR!» «PUSS TENNA PENT!» «NÅ KOMMER VI FOR SENT!!!»

2016 vant definitivt stress-prisen, men vi gjør nå det beste ut av det da. Og til tross for at det er andre tider -høytideligheten og spenningen i en skolestart er den samme! Både som barn, og som forelder til barn..

Lurer på hva hun vil blogge om, om 30 år.. når hun husker tilbake til sin første skoledag? Spenningen, Margrethe Munthe, skrekkblandet fryd, kjolen med blader, brosjen, ranselen, de stressede foreldrene som kom løpende fra jobb, nye venner, læreren, rektoren, den røde løperen, klasserommet, lukten, stemningen..?

Jeg håper bare hun vil huske hvor sprekkferdig stolte vi var av henne. Og om hun ikke husker, så vil hun vite det.. den dagen hun står der med sin førsteklassing selv <3

IMG_2719

#sentimentalsaturday

Dette bildet ble tatt på Bygdøy forrige helg, og det får meg til å tenke på en av de fineste sangene jeg vet om..

IMG_3320

I hope you dance!

I hope you never lose your sense of wonder
You get your fill to eat but always keep that hunger
May you never take one single breath for granted,
God forbid love ever leave you empty handed
I hope you still feel small when you stand beside the ocean
Whenever one door closes I hope one more opens
Promise me that you’ll give faith a fighting chance
And when you get the choice to sit it out or dance

I hope you dance… I hope you dance

I hope you never fear those mountains in the distance
Never settle for the path of least resistance
Livin’ might mean takin’ chances but they’re worth takin’
Lovin’ might be a mistake but it’s worth makin’
Don’t let some hell bent heart leave you bitter
When you come close to sellin’ out reconsider
Give the heavens above more than just a passing glance
And when you get the choice to sit it out or dance

I hope you dance….I hope you dance
I hope you dance….I hope you dance
(Time is a wheel in constant motion always rolling us along
Tell me who wants to look back on their years and wonder where those years have gone)

I hope you still feel small when you stand beside the ocean
Whenever one door closes I hope one more opens
Promise me that you’ll give faith a fighting chance
And when you get the choice to sit it out or dance

Dance… I hope you dance
I hope you dance… I hope you dance
I hope you dance… I hope you dance
(Time is a wheel in constant motion always rolling us along
Tell me who wants to look back on their years and wonder where those years have gone)

 

pray

 

 

#throwbackthursday: DU er en fantastisk mamma!

(Innlegget er tidligere publisert her)

Rådene for  hvordan man skal utføre mammarollen på en tilfredstillende og utmerket måte, er mange. De er av og til så himla kravstore at de overvelder meg, og alt jeg sitter igjen med er dårlig samvittighet. Fordi jeg ikke strekker til. Det er hvertfall det jeg føler… og jeg tipper at du også kjenner på det samme? (Sånn oss i mellom)

Media, sosiale medier, forskere, bedrevitere, mammapoliti, og samvittigheten.. kan få hvem som helst av oss, til å føle at vi er milevis i fra å være en god nok mamma? Vi burde jobbet mindre, ammet mer, samsovet mindre, aktivisert mer, og kjeftet mindre. Vi burde observere leken mer, i stedet for å delta, eller var det omvendt? Ha meldt dem på svømmekurs -for lenge siden!! Ikke si ja til den illsinte kidden som vil ha sjokolade -på en tirsdag (da spesielt hvis man har sagt nei først). Om fireåringen skifter klær 10 ganger på morgenkvisten og fremdeles har INGENTING å ha på seg, finn bare frem klær kvelden før, for da slipper alles tålmodighet og testes!! Lett som en plett sier de! Grenser, grenser, GRENSER! Det er viktig! Og for all del, ikke server noe annet enn kortreist, økologisk, og hjemmelaget mat!! Matpakken skal være variert, sunn og ikke minst kreativ. Tranen må huskes hver dag, og tannpussen skal foregå i nøyaktig 60 sekund. Og tanntråd på de bakerste jekslene selvfølgelig. HUSK TUNGA! Les for dem på senga, minst en bok. En pedagogisk en. Vil de ikke sove, bruk hysj-hysj metoden, eller Ferber, nei for all del ikke Ferber. Om du ikke vil ha passet påskrevet da. «Velmenende» råd hagler.

Etter at jeg fikk andreplass i Årets mammablogg, nådde bloggen min ut til et større publikum. Og jeg fikk besøk av disse såkalte «nett-trollene». Jeg så kommentarer av typen.. «Du er en dårlig mamma!» (og også tyn for hvordan jeg ser ut, at jeg er ALTFOR tynn etc.) Kommentarer som jeg gjenkjente fra Fotballfrues kommentarfelt. Nå hadde de funnet veien til meg, og det var veldig skummelt. Det verste var at mammarollen min skulle under en slags sensur, og gis karakter.. Helst stryk. Det synes jeg var svært ubehagelig.

For selv om jeg ofte føler at jeg ikke strekker til som mamma, og deler det med dere på bloggen (dog litt humoristisk for å ta litt brodden av alvoret) så vet jeg at ingen er perfekte. Og ingen har rett til å sitte på sin høye hest å dømme! (De som gjør det, kan jo ikke ha unger.. kan de det?)

Det ER vanskelig å oppdra barn! Forfatter, og blogger Lisa-Jo Baker, mener:

«Parenting isn’t hard because you’re bad at it. Parenting is hard because it’s designed that way.»

Selv om man gjerne vil gjøre alt riktig, så er man et menneske, og vi har hverken kapasitet eller evne til å overkomme alle de (ofte motstridende) krav som er stilt til oss! Vi har forskjellige forutsetninger, bakgrunn og personlighet. Barna er også forskjellige. Noen vil simpelthen ikke ta pupp, eller ha mer etter 6 måneder, mens andre må vi avvenne ved toårs alderen. Noen har lakenskrekk -andre sover sju til sju. Noen har spesielle behov -andre ikke. Noen VIIIIL IKKE HA PÅ SEG ULL ELLER FLEECE!! -andre kunne ikke brydd seg mindre.

Vi må slutte å dømme hverandre, vite bedre og best. Fordi alle mammaer kjenner seg selv, og barnet sitt best! Og vi vil ALLE det beste for barna våre, sånn er vi skapt!

mamma

Så ikke bry deg om media, sosiale medier, forskere, bedrevitere, mammapoliti, ELLER samvittigheten.. fordi, det du gjør er mer enn bra nok! Ikke la NOEN fortelle deg noe annet!

Annet enn at..

DU er en fantastisk mamma!!

(og jeg også! ;-) )

Legen og frøet

«Åhh mamma kan ikke du få en baby i magen?» «Jeg har så lyst til at vi skal få en lillesøster!» «Mamma.. når skal vi egentlig få en baby til?» «Mammaaaa??»

Babymaset er voldsomt. Men jeg kjenner absolutt ingen rasling i stokkene når dette temaet til stadighet blir brakt på banen for tiden. De skjelver mer enn de rasler for å si det sånn.

Her en dag kom jeg i et svakt og fortvilet øyeblikk i skade for å (mis)bruke ønsket -som et forhandlingskort.. «Vel, det kommer hvert fall IKKE til å bli snakk om noe baby.. før ALLE i dette huset begynner å legge seg til anstendig tid!!!» Ja jeg føyde visst til et par andre punkter som skulle imøtekommes også.. det gjaldt sutring og diverse annet som gjør at tanken på enda en til -er fjernere enn Østen! Visste vel jeg, at disse kravene ikke kom til å bli innfridd anytime soon- så ikke noe dårlig samvittighet her i gården for at det ikke blir noen fortgang i saken.

Storesøster ville derimot ha litt fortgang i fanesaken sin, og kunne ikke helt se det store problemet mitt med dette -løsningen var jo såre enkel! Hun hevet øyenbrynene og forklarte meg hva jeg måtte gjøre: «Men det er jo bare å gå til legen det mamma, så setter han et frø inn i magen din!» Mente det ikke ville ta lange tiden før legen hadde sådd frøet til det grodde seg til en liten lillesøster hun kunne leke med! Null stress.

Mulig vi må ta den blomsten og bien praten…

«Jaaaack!!!»

Her ser dere dette løsningsorienterte frøet mitt, 39 uker og 5 dager gammelt. På den tiden så jeg for meg at jeg ville ta sånn cirka 4-5 unger -på strak arm.. Hahaha. (Jeg var visst også ufattelig kreativ, og tenkte at en sko på magen.. DET er en god idé!!)

Her ser dere dette løsningsorienterte frøet mitt, 39 uker og 5 dager gammelt. På den tiden så jeg for meg at jeg ville ta sånn cirka 4-5 unger -på strak arm.. Hahaha. (Jeg var visst også ufattelig kreativ, og tenkte at en sko på magen.. DET vil være en god idé!)

Meg -gjennom mine barns øyne!

I anledning morsdagen tenkte jeg å ha en liten selvsentrert spørsmålsrunde (siden det tross alt er oss mammaer det dreier som om i dag). Men så falt det meg inn at om jeg skulle svare på spørsmål om meg selv.. så ville jeg sikkert ha blitt litt fristet til å pynte bittelittegranne på sannheten, og gjort meg hakket mer interesann, artig og prektig.. enn jeg egentlig er.

Og siden det er fra fulle og barn man skal høre sannheten, og det ikke var så mange av førstnevnte i nærheten.. så ba jeg mine barn svare dønn ærlig på hvordan jeg egentlig er, og hvordan jeg er som mor… Fasten your seatbelts!

(For ordens skyld: Begge var alene da de ble intervjuet)

Hvor gammel er jeg?

Storesøster: 30!

Lillesøster: 3? 4? 6?

(Det begynner bra dette her!!)

Hva jobber jeg med?

jobb

For så vidt sant begge deler..

Hvorfor tror du jeg valgte å bli kjæreste med pappaen din?

pappa

(Vel.. jeg syntes jo han er grei enda da -heldigvis ;-) Happy valentines dear! <3 )

Er jeg morgengretten?

Storesøster: Nei!

Lillesøster: Ja!

(La oss si det sånn.. Jeg er stort sett ute av døra før de står opp, men en av dem gjettet helt riktig!)

Er jeg ofte sint?

Storesøster: Mmm.. nei.

Lillesøster: (Rister på hodet)

(Pjuh!)

Men.. hva gjør meg sint?

Storesøster: At ikke vi legger oss.

Lillesøster: Ingen vil legge seg.

(Kan ikke nekte på at lunta mi blir kortere på kveldstid… dessverre)

Hva er min dårligste egenskap?

Storesøster: At du er streng. Ikke noe mer.

Lillesøster: Når jeg legger meg ikke.

(Streng? Kunne hun ikke bare svart at jeg er skikkelig dårlig til å bake, eller noe i den dur?!!)

Hæ? Er jeg sååå streng? 

Storesøster: Ikke så veldig, veldig, veldig, veldig, veldig streng. 

(Drar et lettelsens sukk)

Hva er min beste egenskap?

Storesøster: Du er kjempebra!

Lillesøster: Tørkeskap!

(Jaha)

Hva gjør meg glad?

Storesøster: At vi legger oss!

Lillesøster: Glad når du har godteri.

(Tja.. begge er vel inne på noe her)

Er jeg redd for noe?

De skulle bare visst... Da de svarte på dette spørsmålet, kjente jeg at.. måtte de ALLTID leve i den troa...

De skulle bare visst… Da de svarte på dette spørsmålet, kjente jeg at.. måtte de ALLTID leve i den troa…

Hvilken type mamma er jeg?

Storesøster: Spesiell!

LillesøsterGlad når du har godteri.

(Ehm.. spesiell!? Well.. guess that can be a good thing?!)

Hva mener du med.. SPESIELL!!!??

Storesøster: Eh.. fordi.. at du lager god mat.. og så er du veldig flink å snakke med pappa!

(Ah! Da så!)

Hva vil det si å være mamma?

åværemamma

(Ikke alltid like enkelt å få et konstruktivt svar på fra en 3-åring…)

Hvordan ser huset vårt som oftest ut? Ryddig, rotete, midt i mellom?

Storesøster: Rotete, alltid. Spesielt soverommet vårt.

LillesøsterRyddet!

IMG_1570

En av dem var vel strengt tatt ikke helt ærlig her…

Hvor glad er du i mammaen din? Hvor mange prosent? 

Storesøster: 100, kanskje?

Lillesøster: Ti..

(Tnåå! Og.. ehm…)

Er det noe mer du har lyst å tilføye?

Storesøster: Ja, at jeg elsker mamma!

Lillesøster: Nei.

( <3 )

Ta en runde med dine kjære små du også, jeg lover deg en herlig, oppfriskende og muligens.. slightly.. oppsiktsvekkende opplevelse! ;-)

Gratulerer med morsdagen!! Og enten du er sånn eller sånn.. så.. gjør du en kjempejobb!! (som jeg liker å si det på TV også!) ;-) :thumbs: <3

Navlestreng-kutting accomplished!

For en stund siden skrev jeg om separasjonsangsten jeg lider av. Noen av tilbakemeldingene var litt sånn «velmenende» kritiske.. Pekefingre ble plassert foran nesetippen på meg, og jeg fikk høre at det der.. DET DER!! ..ikke bra. Uff, og huff!! Ikke at det sto skrevet på noens linjer, eller sagt i selve setninger, men mellom dem.. Mhm -ja der sto det at dette jeg drev med, tenderte til.. barnemishandling. Ja, slik jeg tolket det.

At det å være hønemor var sååå skadelig hadde faktisk vært fullstendig ukjent for meg frem til det stadiet..

DET skulle jeg ikke ha på meg! Så jeg hev meg rundt og avtalte med familie at, om noen uker, skulle Storesøster settes på et fly straka vegen til Vestlandet! Nå skulle navlestrengen offesielt kuttes! (Ja, hun skulle ikke reise alene da.. om noen kjente det krible i pekefingeren nå)

Jeg skulle vise dem. Hah!

IMG_1434

Det hele skulle gjennomføres.. i går.

Den dagen jeg hadde bestemt at navlestreng-kuttinga skulle skje, av ALLE dager jeg kunne velge mellom, var den dagen.. Tor (!!) også fikk plutselige planer om å ta turen til Vestlandet!? MED ORKANS STYRKE skulle han komme! Og MITT barn skulle fly han i møte!! Hvilken mor var jeg om jeg lot det skje da? Så lenge flyene går.. prøvde de rundt meg å oppmuntre meg så godt de klarte. Jeg ville gjerne vise hele verden at dette skulle jeg klare, men jeg følte at Tor kanskje kunne komme til å sette en stopper for det. Jeg var dømt til å leve som en mor som ikke klarer å gi slipp på ungene. Jeg følte Tor gav meg i klartekst.. Hønemor.. moahahaha.. det er din livslange skjebne.. nå kommer alle til å le av deg, og pekefingrene kommer til å henge både løst og bestemt -under nesetippen din -FOR ALL TID. Så humret han i barten.

IMG_1426

Jeg sov lite i går natt, men da jeg sov, drømte jeg bare om Tor..

Jeg holdt meg til planen.

I de 45 minuttene de var oppe i lufta satt jeg og holdt pusten. Jeg er sikker på at den turbulensen følelsene mine gjennomgikk, var verre enn den oppe i flyet.

Så landet de. Og det gjorde jeg også.

I kveld har vi faktisk HELT barnefri!! ;-) Planen er at jeg og Jack skal ut og spise.. men du og du, så god denne sofakroken føles når man vet at man ikke skal gjøre et tappert forsøk på å få unger til å sove de neste tre timene.. jeg har til og med fått tid til å gjøre det jeg liker best: Å skrive! Noen ord til deg! :-)

Og så godt det føles… at jeg klarte det! Yey!

IMG_1427

Navlestreng-kutting accomplished! Og takk til Tor for å ha startet hele prosessen på verst tenkelige vis, for nå føles alt annet som en lek!

Ha en fortsatt fin helg alle sammen -med eller uten barn!

(Skjermdumper: «Kjære Mamma»- Tv2 Livsstil… som forøvrig går inn i sin siste uke nå på mandag. 21.30!)

Historien om da jeg prøvde å kutte navlestrengen

To be alone, would be fun they said. Without the kids they said, would be good they said. It is about time they said.. to cut the umbilical cord. 

THEY KNOW NOTHING! I SAY.

Vi var oppe på fjellet i julehelgen, det var skikkelige O´helga netter der oppe -nøt hvert bidige sekund. Spesielt fordi.. jeg og Jack skulle dra inn til byen å jobbe.. og etterlate våre små engler oppe på fjellet – I TRE DAGER OG TRE NETTER.

IMG_0700

En av de to englene.

Noe reiv i sjelen min i flere timer før vi skulle si hadet. Og når vi skulle dra.. mamma mia.. da dro Noe ut hjertet mitt og spilte ping-pong med det, før det falt i gulvet med et brak, og så tråkka Noe på det. Skikkelig hardt. Det hjalp jo ikke når Storesøster klamra seg til meg, og krokodilletårene spratt som hagl rundforbi.

Vi kjørte avgårde, og jeg satt og venta på den deilige frihetsfølelsen alle snakker så varmt om… eh.. nei, ingenting. Jaja, vi fikk se på det på den lyse siden, tenkte jeg. Bra for kidsa, bra for besteforeldre, og bra for oss!! Juhu liksom, endelig litt kvalitetstid -bare oss to. Tjue-fjorten ass.. året jeg kuttet navlestrengen!

I det minuttet vi parkerte bilen hjemme.. kom.. man-fluen. Den var hard og brutal, skapte kvalme. og la Jack ned i foster-stilling. Yey tekte jeg. Det var den kvalitetstiden.

Det hjalp lite på kjipheten jeg følte, da Lillesøster.. ble syk…… Au! Hjertet mitt. Milevis fra mitt syke barn, kjente jeg at navlestreng-kutting på valgte tiidspunkt var cirka den dårligste ideen ever. Hjemme hadde Jack sin man-flu bare blitt verre.

Okei, jeg måtte ta noen grep. Det hjalp jo ingenting å sitte hjemme å slikke de dype sårene, og la tiden gå saktere enn nødvendig. Så jeg tenkte at det mest fornuftige jeg kunne gjøre var.. som vi hadde planlagt -å gjøre ting jeg aldri pleier å gjøre. Jeg lot Jack ligge i fred, og dro på kino med min søster.

Kino.. jeg kan ikke huske sist!!! Jeg kom dit, og fikk plutselig en fornemmelse av å være en.. neandertaler. Ehh.. hvor henter vi billettene? Hvor er automatene deres? Hæ? Digitalt sier du?? Jeg kunne IKKE skjønne hvorfor godteposene var formet som hansker…

Hahaha, lo min søter og fortalte at hansker er 2015´s «godteri-skje»!??

IMG_0737

Jeg ringte 2010 og sa at.. «De siste 5 åra har vært hyggelige! Men takk for meg, 2015 har digitale kinobilletter, godteri-hansker, Fanta med kiwi-smak , OG en eller annen kino-klubb man får store goder av å være medlem i. Ha det bra!»

I går dro vi opp til fjellet igjen, de tre verste dagene mine de siste fem årene mine -var overstått! Gjensynsgleden.. ja du kan jo bare forestille deg..

Så nei, en vellykket navlestreng-kutting.. not accomplished. Vi får prøve igjen i 2016! Kanskje. Eventuelt når de nærmer seg konfirmasjonsalder.

MEN, jeg fikk smaken på livet igjen. Så noe godt, kom jo tross alt ut av det ;-)

Til alle dere som kuttet strengen relativt tidlig.. hvordan klarte dere det?

Dette var årets siste confession. Ha en forrykende nyttårsfeiring! GODT NYTT ÅR! Liker tanken på.. blanke ark og nye fargestifter.. mange kinoturer, og forhåpentligvis kvitting av seperasjonsangst… ;-) :thumbs: