Small girl, Big dreams

Jeg er bare to og et halvt, men det betyr ikke at jeg ikke vet hva jeg vil! Jeg er nemlig i selvstendighetsalderen (det som så upedagogisk heter trass..) Jeg er en ekstremt aktiv, glad og oppvakt jente. Jeg vet ikke hva jantelov er enda ser du, så jeg vil til og med påstå at jeg er morsom og at speilbildet mitt er helt upåklagelig! Mine interesser (sofistikerte sådan) er teater og opera, det er bestemor og bestefar som gir meg det jeg trenger av kulturell stimulans! (Hallo, jeg er Frognerbarn!) Jeg danser og underholder forøvrig mye på hjemmebane også, da går det mye i ballett må vite (og noe freestyle og Gangnam style..) Og, jeg foretrekker alles fulle oppmerksomhet! «Se, se på meg!! IKKE snakke nååå!!!»

I går kveld satt jeg og beundret ballerinaen i smykkeskrinet mitt.. Jeg drømmer om å danse sånn en dag, i operaen!

Uansett hva snuppas drømmer vil by på av stabilitet eller forandring, av innhold, og av intensitet.. Så er jeg veldig bestemt på, uavhengig av min egen subjektivitet, å støtte henne 120%!! Og nåde den som tør å sette kjepper i drømmehjulene hennes!! Det være.. ballerina, modell, statsminister, heismontør, lege, musiker, bonde, børsmegler, prest, vekter, brannmann, avisbud, fisker, blogger, til og med NAV-ansatt..

Og fortelle henne at, så lenge hun har tro på seg selv, så er ALT mulig!

Syns du som er en mer erfaren mor enn meg, at det er vanskelig å støtte dine barns drømmer fullt ut? Syns du at foreldre skal kunne ha en innvirkning på barnas veivalg? Hvis DU kunne velge hva ditt barn skulle bli, hva hadde du valgt?

Dette skulle ha vore eit kulturelt innslag i kvardagen din..

Du vet.. den følelsen.. når ikke alt går som man har tenkt.. I går skrev jeg ivrig om kosemose-kvalitetstid-dagen jeg skulle ha, på barnevognteater med 3/4 av familien. Ha ha ha ha. Ha. Snakk om å jinxe seg selv. Og i fare for å framstå som en dramaqueen (det toget er kanskje gått?), så skal jeg prøve å beskrive hvordan det hele gikk for seg i saklige og udramatiske ordelag. I stedet for den egentlige planen, som var å skrive en seriøs teateranmeldelse, på nynorsk..

-Jack ringer ein time før, har ikkje tid til å vere med oss på teateret..

-Eg forsøkjer å ringa andre venninner med ungar, ingen kan komma på ein times åtvaring.

-Eg ringer Jack igjen, han er på eit møte, og kan framleis ikkje vere med.

-Eg startar å fella tårer utføre Det Norske Teatrets kafé, kor det sat folk som fekk med seg ein liten ekstraframsyning FØR stykket byrja! (Det kunne kanskje sjå ut som eg prøva å komma meg inn bakvegen til scena.. Det var IKKJE difor, eg var berre lei meg for at forventningane mine ikkje blei innfridde som eg hadde tenkt!)

-Jack kjem, ein halvtime inn i stykket.

-Eg har prøvd å roa vesle miss Diva med.. alle virkemidler.

-Eg må gå ut.

-Jack sit litt åleine.

-Telefonen hans glør nok i lommen, frå kollegaer og andre avtaler.

-Vesla gret meir og meir.

-Me må hiva inn handkle.

Det er nok mange som er ekstremt skuffet over at jeg ikke fikk skrevet den anmeldelsen.. Derfor gikk jeg inn på Det Norske Teaterets sider for å se hva stykket handlet om.. så sparer jeg dere hvertfall for et par minutter med googling!

Stort og stygt. Om gleder og sorger ved småbarnstilveret

Olaug Nilssens bestillingsverk til Det Norske Teatrets hundreårsjubileum haustar strålande kritikkar i pressa. I stykket møter vi to nabopar. Det eine paret har eit barn og lever eit hektisk kvardagsliv – eit «småbarnshelvete». Det andre paret ventar barn og ser på foreldrelivet frå eit teoretisk og romantisk standpunkt. Dei har heilt klare meiningar om korleis naboane med barn eigentleg burde takle sonen som skrik heile natta.

Stykket har herlege spark til alle velmeinte råd, og all litteratur som skal fortelje oss korleis barn skal bli møtte av foreldra sine i alle situasjonar. Skilnadene mellom teori og praksis er grobotn for absurde og komiske situasjonar. Samstundes ligg det ei attkjenneleg uro og ein angst under teksten, for alt som kan gå gale, for at ein ikkje strekkjer til, og for at ein ikkje tar dei rette vala i avgjerande situasjonar.

Men jeg har veldig lyst til å se forestillingen, så jeg får dra igjen på kveldstid. Mutters alene. Så risikerer jeg ikke at noen flagger en time før. At jeg står utenfor og hylskriker av skuffelse foran skuelystne tilskuere. Og at barnet mitt skriker høyere enn alle de andre 99 ungene til sammen.

Har du sett «Stort og Stygt»? Var du en av de som testet barnevognteater, hva syns du? Trur du Ivar Aasen hadde vore skuffa over nynorsk kunnskapane mine?

Kutyme og (k)ukultur!

Den dagen det er predikert flest folk på flyplassen, tar vi turen til Gardemoen.

OSL hadde sendt ut pressemelding vedrørende påskeutfarten, og hadde derfor iverksatt en rekke tiltak for å få avviklet påsketrafikken på en god måte.

Tips og oppfordringer å lese, men et punkt manglet.

  • Ser du mennesker som står i en linjeformet formasjon, kalles det kø. I en kø skal man stille seg bakerst, ikke komme inn fra siden!

Gardemoen fredag 22. mars, typ:

Ser DU køen på bildet?

Veldig mange har problemer med å se den køen. De oppfører seg litt sånn lettere forvirret, og mumler gjerne til seg selv. De ser litt flakkende rundt, som om de ikke skjønner noen ting. De unngår å møte blikk, for de vet det er tusen øyne som vil møte dem med anklagelse. Men, de slipper ofte unna med det, derfor er sjansen verdt å ta..

Vi som er oppdratt etter den pliktoppfyllende modellen derimot, vi sto der, og køen rikket seg ikke. For det som skjedde var at folk flommet inn fra siden foran oss. Som «uvitende» kyr, uten gjeter.

Mumle mumle.. her køen starter..!? Mumle mumle.

Nordmenn i kø, er en interessant fenomen. Respekten for andre mennesker, den mister de når noe krever tålmodighet, som for eksempel en.. kø. Man trenger ikke se til Japan for å finne en sofistikert kø-kultur, se bare til Storbrittania!

Mye av grunnen til at nordmenn spekulerer i køsniking, er nok ofte fordi de slipper unna med det. Vi observerer det, blir sure og ser på hverandre med hevede øyenbryn, mens vi tenker.. for et egoistisk dustehue!!!

Gardemoen gjør det enkelt for folk å snike ved innsjekk. Det er ikke noe system, ikke noe gjerde (mer enn helt ved skranken), ikke noen linje, ikke noen som passer på. Kyrne er fullstendig fri til å gjøre akkurat det instinktet deres sier!

Noen som IKKE lar sniking gå upåaktet hen, er Jacken min. «Kremt-kremt».. Ingen reaksjon.. «HEI, HEI, HEEEEEEI!» Fremdeles er vedkommede døv. «HEI DU MED RØD JAKKE, DU SNIKER, STILL DEG BAK I KØEN SØM ALLE OSS ANDRE!!!!»

Litt flaut, men veldig deilig med en som tar ansvar for oppdragelse i kø-kultur.

Konklusjon: Norsk køkultur lider av dårlig kutyme, en ukultur av en ku-kultur.

Løsning: Nytt lovverk? Skikk og bruk i skoleverk? Jack Bauer?

Stiller du deg bakerst i køen? Eller er du en snik?

(Foto: Tv2.no, Google)