#mortyfyingmonday

Usponset

Denne uken er det faktisk hashtag-uke på bloggen! Deling av små og mer eller mindre betydelige ting! Kort og godt.

I dag handler det om når man sender meldinger feil, og den umiddelbare panikken man får i det man skjønner hva man har gjort i det øyeblikket man trykker «send».. og rødmen.. når man får svar.

På grov dialekt skrev jeg en sms til min søster og sendte den -til Adams matkasse! :thumbs:

IMG_3226

Litt flaut..

Men heldigvis..

IMG_3227

 

Jeg hadde lyst å spørre han om hva det flaueste han hadde sett var.. men tenkte det sikkert var best å gi seg mens leken var god.

(Om du kjenner Paal kan du jo si at jeg syns at han fortjener både pokal, fanfare og konfetti for kundeservicen sin! Og at jeg gjerne hører mer om ferdig utformede meldinger som er sendt i full hast!!)

Jeg hører gjerne om dine også altså!? ;-)

Gullruten var fantastisk -tross alt

Det hele fant sted fredag den 13. mai 2016:

«Kjære mamma» gjengen ankommer Bergen. Vi blir plassert foran hver vår hårstylist, ikke et eneste hårstrå skal ligge tilfeldig på noen (hverken A eller Å kjendiser) i Grieghallen i kveld. Spanske Antonio får ansvaret for manken min, vi finner tonen. Han mener at jeg må sette opp håret mitt, jeg får et par diva-nykker og er helt klar på at det kommer ikke på tale! Skravler i vei, og så lurer jeg på.. «So.. how long have you been working for Morrocan oil?» Det tar et par sekunder før han svarer på spangelsk: «I startett itt!» Rødmende stotrer jeg.. «Oh man I´m so sorry..»

Jada oppdatert i moteverdenen.. er jeg hvertfall.. IKKE. Men så viser det seg at han også har jobbet som modell, og var engang en helt random dude. Vi fant ut at vi hadde felles kjente, og vi var skjønt enige om hvor bitteliten verden var. Fornærmelsen var helt glemt. Tror jeg.

Tv2 spør om de kan filme meg som bakgrunnsstøy i en reportasje sammen med Antonio, jeg har ikke fått sminke så jeg er skeptisk. Jeg overtales. Etter å ha sett resultatet i ettertid, så burde jeg nok ha takket pent nei. Hvordan kunne jeg tro at jeg fremdeles er 20 uten behov for sparkel? Stønn. Du ser jeg tenker.. get me outta here..

Skjermbilde 2016-05-16 kl. 23.15.36

Jeg får endelig sminke, og løper til hotellet. Jeg må sheive leggene, som skal være bare. Fant ut at jeg ikke hadde høvel på kvisten før jeg reiste, kjøpte noen engangs på flyplassen. Jeg satte i gang. Plutselig skjønner jeg at jeg er ille ute, jeg skjærer meg. Prøver å være mer forsiktig på andre leggen, men nei.. Jeg har dårlig tid, så jeg skjønner at jeg må velge mellom to onder. Hår eller sår? Det blir sår. Når jeg er ferdig skjønner jeg jo raskt at jeg enten.. må jeg ut å få meg en lang kjole, eller så må jeg få tredd på meg en strømpebukse. Løper til nærmeste Lindex for å få de derre ultratynne. Løper tilbake igjen. Tar på strømpebuksa. Den.. revner. Flott!

IMG_3085

I mange dager hadde jeg planlagt den store dagen, kjøpt kjoler, levert tilbake kjoler, kjøpt noen nye kjoler, prøvd de med ulikt tilbehør.. (Hvor jeg forøvrig endte opp med en kjole jeg hadde i skapet) Jeg trodde ALT var på stell.. men det jeg ikke hadde tatt høyde for.. var en skikkelig barberhøvel -eller strømpebukse.. Heldigvis hadde mine medsammensvorne det..

Sminker beina før jeg tar de fatt, og løper dit.

Endelig på plass i Grieghallen! De andre må mase på meg igjen, har nemlig fått en vippe-extension inn på øyet. Og for de som ikke har hatt det.. det er egentlig ikke en -men fem (i en)! Jeg får den ikke ut -vi må på den røde løperen. NÅ!!

Her står jeg og gliser -med såre legger og 5 øyenvipper inne på øyet. Det begynner å gå opp for meg hva det vil si.. å lide for skjønnheten..

IMG_3042

På plass i salen. Alle rundt glitrer som juletrær, boblene spretter, latteren jomer, spenningen stiger -og jeg sender et lykkelig øyeblikk til mine venner på snap.

IMG_3012

Dette.. etter at jeg hadde hatt en litt uheldig konversasjon med noen som satt på plassene våre da vi kom.. «Unnskyld men det er våre plasser..» Om vi ikke kunne sitte et annet sted? Da klarer jeg å lire av meg: «Er dere nominert?» Det var de ikke.. vi fikk plassene våre. Reisefølget mitt lo så tårene sprutet av den breiale kommentaren. (Til mitt forsvar, så hadde jeg bare hørt Rubi bak meg si noe om at vi måtte sitte på plassene våre siden vi var nominert og om kamera og noe sånt..)

IMG_3013

Men ingenting av dagens stress, flauser, eller sår betydde noen ting nå. Jeg var der, i Grieghallen, sammen med de beste damene -nominert til Årets beste livsstilsprogram!!

Vi vant ikke, men det betydde heller ingenting. For..

For en dag, for en gjeng, for en uforglemmelig opplevelse!

Jeg våknet med et stort smil, som varte hele dagen. (Det forsvant kun et lite øyeblikk.. da jeg sjekket ut av hotellet og det viste seg at jeg hadde klart å dobbeltbooke -og hvor jeg motvillig endte opp med å måtte betale for begge rommene)

Neste gang jeg skal på Gullruten.. skal jeg planlegge litt bedre, og snakke litt mindre.

(Foto: Screenshots Tv2, Rubi og random people)

Note to self: Si nei til intervjuer!

Åhhh! Det er så artig å lese intervjuer med seg selv!! SPESIELT når det man har sagt får en til å fremstå som en komplett idiot <3  

press

Stine fra bloggen Diaper Diva Diary.. sier at hun ikke opplever noe press, men hun.. innrømmer at hun opplever et slags press! Hurra!! Jeg snakker tross alt om noe så avansert som MATPAKKER her, ikke rart jeg ikke klarer å holde tunga rett i munnen! Trøste og bære de hjernecellene bare svinner hen.. Gleder meg til å se meg på TV merker jeg..

gi meg styrke

(Undertegnedes selvmotsigende matpakkepress-meninger, finner du blant andre glupe hoders.. i artikkelen: «Trenger virkelig barn matpakker utformet som kunstverk?»)

Føler du at du opplever et matpakkepress? Ikke i det hele tatt? Eller skifter du mening om det titt og ofte? 

Hvor dum går det an å være?

Jeg skriver i vei, hiver ut confessions, drar inn situasjoner og mennesker som er involvert i de mange uheldige situasjoner jeg havner i. Lager store poenger ut av små dagligdagse hendelser, og beskriver de usjenert med sarkasme. Og en ting er jeg hvertfall sikker på, at det bare er de faste leserne som kommer til å lese det jeg skriver! Det vil jo aldri i livet nå frem til de jeg involverer i mine historier, så jeg kjører på og sparer ikke LITT på kruttet. Mohaha -sjansen for at jeg blir avslørt, er jo tilnærmet null, tenker jeg og skriver enda ivrigere i vei..

Så feil kan man ta.

Husker du historien om tarm-trøbbelet mitt i et lydisolert rom under et møte jeg hadde en tid tilbake? Vel.. jeg er tilbake på åstedet. Satser på at vi har begynt med blanke ark, men allikevel -litt skamfull, trår jeg inn i møterommet. Vi setter oss ned (jeg har sørget for å fylle opp magesekken med hele to bananer i forkant..) Mens vi småsnakker litt, løfter jeg det litt nedslåtte blikket mer og mer selvsikkert oppover. Men så, sier han: «Beklager at magen bråker altså, men jeg måtte skippe lunsjen i dag.. så den har bare fått kaffe!!» etterfulgt med et glis som sier mer enn tusen ord.. Nå kan jeg ikke være 100% sikker på at det bare var syke tilfeldigheter som spilte meg et puss, men.. Svusj sa det i alle fall, så kjente jeg ansiktet bekle seg i illrødt. «Hehehe», lo jeg illrød, høyt og ruvende. «Det går så bra at, haha!» Jeg ble så ille berørt over at han faktisk kunne ha lest innlegget at jeg prøvde å stikke derfra, ved generøst å tilby han å gå og spise lunsj, i stedet for å gjennomføre møtet med meg! Han takket nei til lunsj.

I går var jeg tilbake hos tannlegen..

tannlegen

(Snappene er fra et annet besøk denne måneden)

Praten går livlig der som alltid. Jaja, helt til bedøvelse og sikkel involveres. Jeg skal ha en ny krone denne gang, og han trenger et avtrykk. Han stapper en håndfull med leire inn i gapet mitt, og den skal jeg ligge å bite i, til den stivner og han blir nødt til å tvinge kjeven min opp med makt. Mens jeg ligger der og biter som jeg aldri har bitt før, konsentrerer meg så hardt at jeg skjelver, så dunker han til meg og sier: «Leste om mig på din blogg!» Svusj! Til tross for bedøvelsen, kjente jeg kjakene varmes opp.. (Jeg hadde vel aldri fortalt ham at jeg blogget!??) Jeg kan ikke gå noe sted, jeg kan ikke bevege meg, og munnen min er låst sammen med.. sement. Alt jeg kan gjøre er å kaste et litt unnskyldende blikk opp på han, og vente på hva mer han sier. Han sier ikke mer, går ut av rommet. Shit, skal han la meg stikken nå, skal jeg ligge her med den illesmakende sementen og prøve å rope hjelp med.. stumme lyder?? (Ja, jeg har sett altfor mye Netflix lately!) Vel, jeg kunne jo ikke klandre ham. Det var jo ikke akkurat et reklame-innlegg det der jeg skrev. Om hvor fryktansvert dyrt, og hvor gruuusomt det er å gå til tannlegen..

Han kommer tilbake, tvangsåpner kjeven min, jeg skyller. Og så kunne jeg endelig si noe! Jeg prøvde å unnskylde meg med hvor mye jeg bare elsker sarkasme, og kokte i hop en, alt i alt -lite imponerende forsvarstale.. Og plutselig så så jeg at han faktisk syntes situasjonen var i overkant underholdende.

Jeg skrev det innlegget for TO ÅR SIDEN.. og ettersom tiden har gått har jeg vært så tilfreds med at jeg slapp unna med det! Ikke det at jeg ikke trodde jeg kom til å gjøre det altså.. Men så var det en tannlege som jobbet der da, som hadde kjent igjen Diaperdiva (og dum som jeg er.. tror jeg hun går under radaren overalt, men neida.. selv fordekt med et siklende og fullstendig usjarmerende bedøvd smil..)

Hei du kjære tannlege som viste XXX innlegget mitt!! Kanskje du ved leilighet også kan formidle at… jeg er ved den oppfatning at jeg har VERDENS BESTE TANNLEGE! Og det er faktisk den hele og fulle sannheten!! ;-) :thumbs:

(Nå skal det sies at tannlegen min mente jeg burde skrive mer om han, og at all reklam är bra reklam! Puuh!)

I dag skal jeg spare deg for spørsmål! Jeg tror det er på sin plass at jeg svarer selv.. Går det virkelig an å være så dum at man skriver noe på cyperspace, og er i den tro at det aldri i livet vil nå frem til den man skriver om (fordi den personen er så laaaangt unna målgruppa di?) Ja! Tydligvis.

Ha en fin kveld, og dagens oppfordring er.. Ikke skriv noe, du ikke vil at visse skal lese! What comes around goes around ;-)

Jeg må vel muligens revurdere om jeg skal beholde det innlegget om jordmora som mista urinprøven min på Jack..

#ÅhLivet

Jeg var på vei til et møte.. et viktig et. Det regnet kattunger. En bil bestemte seg for å i hvert fall IKKE styre unna sølepytten foran seg – den som jeg tilfeldigvis slentret på fortauet ved siden av.. Neida, styrte målrettet mot den, og å slakke LITT ned på farten var visst heller ikke aktuelt.

Jeg ihjelstirret bilen bakfra, mens jeg demonstrativt slo ut med armene. Vekslet et særdeles irritert blikk -fra ned på den nystrøkne outfiten min som nå var søkkvåt, og tilbake til bilens… eh.. baklykter, som forsvant bak et hjørne. Som om hu.. grr.. ja jeg må jo si det jeg tenkte.. KJERRINGA!! OVERHODET brydde seg om min nystrøkne outfit!! Hun ofret sikkert ikke bakspeilet annet enn et lite selvtilfreds blikk! Så hvorfor jeg i det hele tatt GADD å demonstrere med et overdrevent kroppsspråk?? #ÅhLivet

Kattevåt entret jeg møtet med Mr. X. «Ja Stine, sånn og sånn og sånn..» «Ja det og det og det, er jeg helt enig i!» responderte jeg ivrig, råklar for å legge nye slagplaner. Vi satt i et lite lydisolert rom. Møtet kom til å ta litt tid. Jeg hadde satt meg godt til rette med kaffen min, som jeg nippet til -når det passet seg sånn.

23845902_m

Det var i det lydisolerte rommet, i løpet av de første fem minuttene.. at tarmen min skulle begynne.. å krangle. Buldre-buldre. «Men skulle vi kanskje gjøre sånn og sånn!» sa Mr X. «Buldreeee!!!» «DET DER er ABSOLUTT en god idé!!!!!» sa jeg SUPERengasjert og med en overdrevet høy desibel, for å prøve å overdøve de usjarmerende tarm-lydene. Som den våte katten jeg var, satt jeg nå der -også- som en ubekvem fisk ut av vannet! Fikk ikke med meg et ord han sa, alt jeg klarte å tenke..

Skal jeg sitte her EN time å gi fra meg disse uheldige tarm-lydene? Skal jeg unnskylde dem? Hvilken unnskyldning skal jeg nå finne på? «Vel ehm.. du skjønner.. jeg har ikke spist så mye i dag?» Arh, døllt. «Sorry ass, luft i magen, hehehe!!» Skal jeg la være å si noe? Late som ingenting? Får håpe det er min tur til å snakke når det skjer neste gang!! Please la det vær min tur!  Og jeg må snakke HØYT, ja, for da merker han det sikkert ikke!! Selvfølgelig hører han det! Åh nå har det gått for lang tid, nå blir det for dumt å si noe. Åhh, dette er så flaut!! Hull i gulvet, hvor er du??

Style: "Neutral"

#ÅhLivet

Jeg sa.. ingenting, og tarmen roet seg etterhvert. (Heldigvis, for det er jo en kjensgjerning at jeg ikke engang vedkjenner meg å besitte et tarmsystem!!) Men jeg klarte å lire av meg diverse setninger som var svært lite gjennomtenkte.. bare for å si NOE -når det buldret. Jeg var sjeleglad da møtet var over. Så gikk jeg derfra, og skammet meg verre over den oppblåste dama jeg hadde fremstått som, og alt det håpløse jeg sa.. For en uheldig dag det hadde vært. #ÅhLivet

Overdriver du kroppspråk og blikk når noen ikke styrer unna sølepytter ved siden av deg? Har din tarm kranglet i svært upassende og ubekvemme situasjoner? For å lette på stemningen.. sier du noe, eller lar du vær? Sier du noe om andres tarm rumler, eller later du som du har nedsatt hørsel?

(Foto: 123RF stock photo, og Baard Lunde)

Don´t go there!!

Hvor?? Jo det skal jeg fortelle deg! Men først, en liten stemningsrapport.. Jeg sitter her, med et forholdsvis jevnt blodtrykk og ser på «Hver gang vi møtes». Koser meg faktisk med Inge Lise Rypdals versjon av DDEs «Det umulige e mulig!» Det er nå. For et par timer siden….

Jack lager middag. Lillesøster får en avocado. Hun spiser i vei. Jeg og Storesøster aner fred og ingen fare mens vi leker inne i stua. Plutselig sier Lillesøster: «Den smaker vondt! Pappa den smaker vondt!!»

Avocadoen var rotten, og full av mugg!!!!!!

Jeg får med meg scenarioet som utspiller seg på kjøkkenet, løper selvfølgelig til dr. Google.. og finner.. skumle ting. Så skumle at jeg kjenner at hjerteinfarktet ikke er langt unna.

Giftsentralen kan formidle at de ikke har peiling på mat, og ber oss kontakte mattilsynet. De åpner ikke før mandag morgen, så vi hadde ingen tid å miste!!!

Volvat setter oss over til Helsetelefonen. De hadde aldri vært borti rotten avokado!!!? Hun googlet i vei hun også.. lurte på hvilken side jeg hadde funnet det jeg fant? Med mitt begynnende sviktende hjerte og skakkskjørte nerver.. klarte jeg ikke å huske. Jeg kunne bare fortelle henne at det var snakk om pumping innen to timer før magen fotærte!!!!!!…… Alt hun fant var at barnet kunne få nedsatt immunforsvar pga. inntak av mengder av mugg.. Det hjalp ikke på mitt illebefinnende akkurat. Jeg visste ikke hvor mye hun hadde fått i seg.. før hun skjønte det smakte vondt!!

Neste ut var legevakten. Med skjelvende stemme kunne jeg meddele at toåringen hadde fått i seg livsfarlig mugg fra the O´so scary and rotten Avocado!!! «Er hun i fin form!!» «Ja, men jeg leste på nettet at det er livsfarlig» «Jeg syns du skal ha litt is i magen, og se om hun får noe diaré eller kaster opp, da må du komme ned!»

Okei.. ingenting av dette gav meg ro i sjela!!

Jack roper til meg, han sitter med Google.. og har funnet denne «legen» som har uttalt seg på det forumet jeg har satt himmel og jord i bevegelse for….. han heter «My wife is hot!»

Tror du jeg var glad for at jeg, i ørska, ikke klarte å formidle denne nettsida videre til den behjelpelige dama på Helsetelefonen??!! Det hadde vært rimelig.. flaut.

Moralen… ja, den fatta du helt sikkert før jeg kom helt hit!! Ikke gå til Google før du har snakka med legen(e)! Don´t go there.. «My wife is hot» er bare ute etter å gi deg nervøst sammenbrudd og flaue øyeblikk med giftsentralen, helsetelefonen OG legevakten!

Google!!!! I´m finished with you! Avokado!!! Deg og!

Har du freaka helt ut av vissvås på Google???

En juicy historie

Jeg liker å dele det meste med mine lesere, på både godt og vondt! Så her kommer en liten preggis-historie. Ps. Ikke for spesielt sensitive sjeler.

Besøk hos jordmor sto på dagsordenen. Jack var med. (For nye lesere.. jeg er ikke gravid. Dette er foreldet. Men juicy materiale!)

Skjermbilde 2013-08-14 kl. 10.55.44

Her ser du meg og magen på jobb i Nice. Aner vi litt hormonell ubalanse..?

For de som ikke har vært gravide, eller som er menn, uten erfaring på området.. så må man alltid.. hvordan skal jeg si dette uten å støte noen da?? ..Ha med med en prøve av.. blæreinnhold. Kanskje det høres bedre ut.. et glass med jus-aktig væske. Nope, er ingen sofistikert måte å si det på vettu. Urinprøve!!

Jeg hadde lagt den diskré i en liten pose, og knyttet omhyggelig igjen. Og når jordmoren spurte lavt.. «Har du..?» Så var jeg nede i veska umiddelbart, og den var overbrakt før hun hadde fullført setningen. Phew, Jack hadde ikke fått med seg den kvinnelige interaksjonen som hadde funnet sted.. (Jack er jo ikke engang klar over at jeg har et urinsystem, langt mindre et tarmsystem!)

Jeg stiller henne et spørsmål etter overrekkelsen.. og det er jo forøvrig det vanlige da vetdu.. er sånn og sånn normalt? Og det er det jo alltid! Må jo bare spør liksom. Hun svarer på spørsmålet mitt, samtidig som hun går bort til vasken med prøven. Fisker den opp, som om hun ikke hadde gjort annet, enn å svare på spørsmål mens hun fisker opp urinprøver, i hele sitt liv.

MEN SÅ. Skjer det fatale. Hun.. MISTER prøven på vasken!! Og prøvens udelikate innhold FLYR!! i retningen.. Jack!!

Jeg illustrerer det hele med en litt mer delikat væske:

16213259_s

Spruten treffer Jack. I håret. På klærne. PÅ SKOENE! Han er bløt som en våt hund. Av.. tiss.

Jeg begynner å le, situasjonen er jo urkomisk. Jeg vet jo hvor ekkelt Jack synes denne væsken er. For ikke å snakke om hvordan jeg ikke ville at han skulle se glasset engang! Og nå sitter han der, ufrivillig og motvillig dekket av urinen som aldri kom seg til analysering.

Jordmoren ler ikke. Hun mumler unnskyldninger, og finner frem papir og prøver å hjelpe Jack så godt hun kan med å bli tørr. Tørker opp på gulvet og gir Jack mer papir. SÅ. Fortsetter hun der hun slapp, i svaret på spørsmålet mitt. Gravalvorlig er hun, ikke antydning til et smil. Og jeg holder på å le meg i hjel, de ustabile hormonene mine er fra seg av latter, og jeg klarer ikke å si noen ting uten å begynne og gapskratte. Latterkrampa mi har smittet Jack. Situasjonen er uutholdbar. Jordmor har fremdeles pokerfjes.

16764228_s

Selv om hun helt sikkert ønsket å forsvinne inn gjennom det jordmorstetoskopet sitt, og aldri komme ut av det igjen.

Det var tydelig at jordmoren var av den litt selvhøytidelige typen, uten så mye selvironi. Stakkars jordmor, det må jo ha vært en lidelse hvordan vi lo.. Vi ler av det ennå vi.. Ahahahaha, tiss i håret!  Ahahaha, jordmors reaksjon! Ahahaha, tiss overalt! Ahahahaha!

Kjære ex-jordmora mi.. om du leser dette, prøv å le med, det føles MYE bedre! For alle! :D

Hvordan reagerer du når du dummer deg ut? Har du fått latterkrampe i en upassende situasjon?

Fashion crisis

Å rigge ut to unger og et par-tre voksne til stranda, kan tære på både tålmodighet og et lunefullt sinn..

Endelig ute, bare en tur innom det lokale kjøpesenteret, så er vi der! Inne i kjøpesenteret, hvor det florerer av kjensfolk, er jeg glad for jeg tok finkjolen på! Jeg titter fornøyd ned på meg selv.. og det selvtilfredse smilet dør momentantus. Føttene mine er plassert inni noe så ulekkert som..

IMG_9829

Etter at jeg hadde klart å fiske frem iPhonen halvt bevisstløs, og bygdesladderen allerede var godt i gang.. gjenvant jeg den kognitive ferdigheten. Da bar det til stranda (fremdeles i crocs), for å kjøle ned et kokende topplokk (og et par svette føtter)

IMG_0219

IMG_0216 IMG_0241 IMG_9826

IMG_0231

IMG_9819

Har du noe du bekler kroppsdeler med, som ikke tåler offentlighetens lys? Har du hatt behov for nedkjøling i ferien?

Den følelsen

I går skjedde det verste som kunne skje meg, jeg fikk #den følelsen! (Og jeg som hadde bestemt meg for å aldri ta denne oppbrukte hashtag-klisjeen i min munn..)

Forestill deg følgende:

Du har spankulert med barnevogna i Bogstadveien, handlet i et par butikker, uten å vite noe om at..

Du har snakket med bekjente du møtte på din vandring, uten å vite noe om at..

Du har hentet barnet i barnehagen, hvor du snakket både vel og lenge med den hyggelige faren til Alva, uten å vite noe om at..

Du har heftige svarte mascara-ringer under øynene. Type, ser-ut-som-du-har-grått-i-ukesvis-og-ikke-har-du-sovet-noe-særlig-heller-ringer..

DEN FØLELSEN!

Jeg hadde lagt meg med sminke kvelden før, dusjet om morgenen, og glemt å se meg i speilet hele dagen. Så når jeg kom hjem på ettermiddagen, og skjønte at jeg hadde gått sånn hele dagen.. ja, da kom den følelsen umiddelbart.

Du har kanskje følt det samme, når du for eksempel ser deg i speilet og oppdager, til din forskrekkelse, at du har noe mellom tenna! Så lurer du på hvorfor ingen har sagt noe.. Nå hadde jeg nok blitt litt brydd om faren til Alva hadde bemerket mascaraen som fløt under øynene mine.

Når jeg kommer i den situasjonen selv, så vil jeg så gjerne si noe, men det blir jo så kleint! Så da sparer jeg ofte personen for «brydderiet».. til vedkommende kommer hjem, og blir brydd i speilet i stedet.

Hva mener du, bør man si fra hvis en person har et salatblad hengende fra fortennene? Eller er det så kleint for begge parter, at det er bedre at han oppdager det når han kommer hjem? I hvilken situasjon har du fått den følelsen?

Skal, skal ikke.. si noe.

LEGEBESØK AND SUCH

To uker, og tre legebesøk, med syke unger senere.. En syk megselv. Jeg skal ikke påstå at det er verre enn å føde.. men bihulebetennelse er virkelig noe man unner sine verste fiender! Fjerde legebesøket var i går, litt flaut var det jooo… For det som er da, for å være heeeelt ærlig med dere. Når jeg var gravid,

Gravid og bekymret (hypokonder)

oppdaget jeg en morgen, en klump.. og ja, jeg springer jo til legen, selvfølgelig. Denne klumpen befant seg intet ringere sted, enn i selveste lysken. Ja ikke sant! Heldigvis har noen avbestilt en time, og jeg løper ned. Livredd som jeg er , legger jeg meg ned og ber han undersøke. Han blir litt stressa, for han er en litt eldre kar, og gjør absolutt IKKE g.u. Da er det som regel henvisning i hånda før man har fullført setningen om hva som er/kan være problemet der down under. Men jeg er jo som sagt sikker på at dette er noe kjempealvorlig, og han har intet valg stakkar mann. Han tar på seg hanskene. Alt er klart for at jeg skal få den grusomme diagnosen. ”Der på venstre side!”sier jeg. Kremting, pause.. laaaang pause… Et dårlig tegn tenker jeg.

Så kommer dommen: ”Det er ingenting der”. ”Hva???? Få se! Øhh.. vent litt”!! Jeg reiser meg opp, prøver å bøye meg ned for å se hva som kan ha skjedd der under magen.

Og han har rett, det er INGENTING der, ikke så mye som en liten antydning til en liten kvise engang.

HVOR ER HULLET I GULVET NÅR MAN TRENGER DET?

”Hehe, jamen da.. hehe.. den var der altså.. Hehe.. jamen takk skal du ha allikevel da!???” Takk skal du ha???? Oh man, er det mulig å la legen sin få litt fred, og å ikke være så hypokonder alltid? Nei vel.

 

Kanskje greit å avklare at legen min ser IKKE sånn ut. (Denne legen har jeg forresten møtt, det skal jeg fortelle om en annen gang)

Så da skjønner du, at utifra den bakgrunnshistorien, at det ikke er så veldig kult å dra dit.. Igjen. ”Hehe, hei-hei, så var det meg igjen da” sier jeg med et stort smil, og prøver å høres artikulert og høyst oppegående ut. Og han er alltid like høflig, ikke et smil, ikke en mine. ”Ja, hei, sett deg ned”, mens han henviser til den svarte skinnstolen som rompa mi har vært plantet i så mange ganger før. Og bak den minen vet jeg at det skjuler seg en stakkars redd lege som er redd for at jeg skal stelle istand en pinlig situasjon.

”Jeg tror jeg har fått bihulebetennelse”.. En del symptomer og blablabla senere! ”Bruk Rhinox nesespray, du får den på apoteket uten resept!” ”Hehe, ja”.. Jeg har nok en gang benyttet meg av en annens avbestilte time, for å få høre av legen at jeg skal bli frisk av.. NESESPRAY!?

Da jeg går, spør jeg sekretæren om jeg skal betale, eller om de sender giro. ”Vent litt!” Jeg hører hun snakke med legen.. ”Nei, du skal ikke betale noe!” Neivel..  Altså, jeg betaler aldri hos han legen.. Kan jeg bare FÅ LOV TIL Å BETALE DAAAA sånn at jeg føler at jeg er der for en grunn????!!!! For jeg er virkelig syk denne gangen.

 

Et bilde sier mer enn tusen ord.