Førsommertid.. den nye julestri?

Det var bare flaks som gjorde at jeg kom over skolens kunngjøring om sommeravslutningen til AKS på Facebook et par timer før selve avslutningen. Nå skulle endelig foreldrene få se hva barna hadde holdt på med det siste halve året! Det være sang, teater, hobby og andre kreative gesjefter.

«Kunne du bare vært litt stand-in tror du vær så snill, og dratt opp på skolen 15.30?» spurte jeg desperat og bedende inn i telefonen. Jeg så for meg alle foreldrene -benket foran de små håpefulle, og mens blitzene foreviget, hørte jeg trampeklapp og stolte jubelrop. Midt i blant alt dette.. sto det to tomme stoler. Det var de to foreldrene som ikke kom seg fra jobben. Foreldrene til den jenta som var blank i øynene..

«Ja, selvfølgelig!» svarte svigermor.

«Fantastisk!! Jeg kommer så fort jeg kan!!» sa jeg lettet.

Det går nøyaktig 20 minutter etter den samtalen, så ringer det et ukjent nummer.

«Hei, jeg lurte på om du synes det er mange sommeravslutninger?»

Det var en journalist fra NRK som lurte.

Om jeg synes det var stress med alle sommeravslutningene? Jeg måtte jo nesten le litt av timingen hans.. og fortalte hva som akkurat hadde skjedd. Og at vi dagen før.. hadde hatt barnehageavslutning, i dag var det AKS, og på fredag.. skoleavslutning. Han lurte også på hvor lett det er å få deltatt på alle disse avslutningene mtp. jobb? Jo, da kunne jeg fortelle han at DET.. det var en svært dårlig kombo! Danseavslutningen.. og musikkbarnehageavslutningen… de fikk jeg ikke vært med på -jeg fikk ikke sett dansestykket som førsteklassingen min har øvd på i uke etter uke, for så stolt å vise det frem på sommeravslutningen.. det er slettes ikke bra for et mammahjerte å gå glipp av noe sånt..

Så denne uka har Daniel Eriksen fra «Ukeslutt» på NRK, og mikrofonen hans, vært med meg på sommeravslutning på AKS. Dagen etter ble han med en tur hjem til oss (dvs. til svigers.. naturlig nok -da de deltar på de avslutningene som jeg og Jack ikke har sjans til å overvære).

Og i dag kan du gjøre som en halv million andre nordmenn, høre den brennaktuelle saken.. «Glem julestria, nå er junistresset over oss!»

For det er jo virkelig det det er blitt, et stress som hverken kan være sunt for oss voksne, eller for barna. (Det får vi helt sikkert en kyndig persons svar på i dag!) Man må spør sjefen om å få gå tidligere, eller komme litt senere.. x-antall ganger i juni.. (og fortell meg hvilken arbeidsgiver som synes det er greit å sende mer eller mindre hele staben sin av gårde lenge før arbeidsdagen er over, ila flere uker i juni?!) så den biten er stressende nok i seg selv. Og om man er så heldig å få tillatelse.. så må man legge inn et ekstra gir, for å få tid til -å enten dandere et fat med oppkuttet frukt, eller rekke hjemom for å hente bollene man sto oppe halve natta for å få ferdige. Og hjelpe trøste bære -om man PLUTSELIG husker at Å NEI JEG SKULLE HA EN TAPASRETT MED MEG.. da må man faktisk innom butikken også! Da sliter man.

Og man kan jo lure på hvordan de andre ser ut til å ta den hektiske førsommertida på strak arm, lett som en plett, eller bare lekende lett, som man også kan si.. Jeg sitter i FAU i barnehagen, hvor jeg stort sett tar meg av underholdningsbiten på sommeravslutningene. Hu derre mora med underholdningsbiten, hu rekker søren klype meg, ALDRI (!!) å komme før lenge etter at de fleste er ankommet lokasjonen.. Heseblesende kommer jeg, med ballonger, og Pølsemannen (aka Jack) som lager ballongdyr til barna. Ansiktsmalingen blir påbegynt lenge etter tapasen er fortært.. (Merkelig at de vil at jeg skal ha den oppgaven egentlig når jeg tenker meg om…) Og bare så DET er sagt, så har jeg gått ned til 86% stilling på jobben -bare for å få disse dagene til å rulle på et noenlunde okei vis.. Men ALLIKEVEL, så rekker jeg ikke å være der i tide. Jeg lurer alltid på.. HVORDAN klarer disse andre foreldrene, å ankomme i stil -med marinerte scampi og hjemmelaget foccacia.. I TIDE??!

Men nå er det visst ikke alle foreldre som syns at denne tida er helt ukomplisert, selv om det tilsynelatende ser sånn ut for meg -siden NRK har laget en svær sak om det liksom!!..

Vi er jo velsignet med besteforeldre som villig stiller opp når vi ikke har mulighet, og de er der før FAUs underholdningsbit kommer, de er der på danseavslutningen når jeg ikke kommer, og de er der på sommeravslutningen på skolen -som jeg rakk de siste 5 minuttene av i går.. Men tenk på de barna som ikke har en pensjonert eller hjelpsom bestemor, en slektning med en litt mer fleksibel jobb som kan steppe inn når det trengs, de som kanskje ikke har noen i det hele tatt? De barna som har foreldre som skulle ha sittet på de tomme stolene..

Blir det for mye? På tide å legge om opplegget litt, og roe littegranne ned? Det holder da med EN «stri» i året!

Om du føler på den hektiske førsommertida, eller ei..

Få med deg den spennende reportasjen denne dyktige karen har laget! …Hvor blant annet den stressede gladlaksen til høyre, har medvirket!

Tune inn på NRK Radio kl. 12.30 i dag! (39:45)

Action vs. Avslapning

Jeg er meget bedagelig anlagt, og det beste jeg vet er å ta livet med knusende ro. Og i helgene så er det deilig å stoppe opp, ta et par skritt tilbake, og bare.. slappe helt av! Stikke ned på Vestkanttorget for en vaffel, slentre bort til en lekepark i nærheten (med en take-away kaffe!!), møte noen venner, og bare henge ut! Bedagelige helger (helst uten planer), synes jeg er alle tiders –VAR alle tiders…

For Jack Bauer kom inn i bildet.. og Jack, han liker som alle vet -action! Det må skje noe -helst hele tiden.

Vi har begge to hektiske jobber, og når helga kommer.. så tenker jeg Åh nå skal det bli deilig å endelig slappe av!! Jack på sin side tenker Åh, nå må vi oppleve mest mulig -på kortest mulig tid, helg og intensiv familiekvalititetstidsactioooon, let´s goooo!! 

Her er noen gode eksempler på hvordan en helg ser ut hos oss. Et par glimt fra de to siste helgene:

For to helger siden var det pent vær.. Fotsoppland.. obligatorisk!! Hvor Jack elsker å gjøre meg nervøs fra tieren! «Husk du er tobarnsfar Jack!!» Men han mener nå å ha full kontroll.. Jeg prøver å kose meg (faktisk), å unngå å fokusere for mye på støynivået -som sannsynligvis vil føre til tinnitus, vannet som har en eim av you-know-what -til tross for store mengder klor, og for ikke å snakke om all fotsoppen som kravler rundt…

På søndagen var det Middelalderfestival på festningen.. vi går jo ikke glipp av noe så festlig -må vite!

Forrige helg regnet det katter og hunder.. da dro vi SELVFØLGELIG.. på sykkeltur i Nordmarka! Ja, hallo! Under ser du primusmotor holde spiriten oppe blant en litt molefonken -og våt- gjeng..

Dagen etter bar det avgårde på utflukt igjen. Blomsterkranslaging, treklatring og.. artige stoler -på Kalvøya!

Nei, vent! Jeg glemte at vi var på stranda den dagen også..

Strand, artige stoler, blomsterkranslaging og treklatring!

Andpusten much?

(Det siste eksempelet her var faktisk et kompromiss, det var «Høyt og lavt» som sto øverst på listen hans.. så jeg slapp jo egentlig litt mer bedagelig unna akkurat den dagen)

Nå på fredag, kjente jeg at jeg trengte å slappe av -for real! «Jack, skal vi dra på hytta?» God idé synes han -vi dro på hytta!

Og jeg har virkelig hatt hvilepuls, lekt, spilt, spist masse god mat, og bare slappet av!! Dvs.. lørdag morgen våknet vi opp til regn.. Jack lukker opp øynene.. deretter åpner munnen seg.. og de fryktede ordene ramler ut av den, de som får pulsen min til å gå HELT bananas.. «Tropicana!!!!?»

«Insane bråkete fotsoppland???! Nå når jeg endelig får slappet litt av, og kjent på etterlengtede endorfiner, og et helt unormalt normalt kortisolnivå?»

Jeg måtte dessverre.. bruke et par salte som virkemiddel for å klare å overbevise han om det går helt fint an å kose seg på hytta i regnvær! Og bare slappe av….

Det enkle er ofte det beste!

Og det gjorde vi!

Godt er det.. for neste helg, ja da blir det andre boller!

Er du bedagelig anlagt, eller vil du ha action hele tiden? Hva liker dere å gjøre i helgene? Hva er å lade batteriene for deg/dere? Er du og mannen enige om hvordan helga skal brukes? Hvis ikke, hvordan løser dere det/får han til å bli enig med deg? 

En avslappet 16.mai.. faktisk!

Jeg har jo hatt det for vane å skrive 16.mai innlegg. Frustrerte 16.mai innlegg. Så overskriften her vil nok forbause mange. Hva har skjedd med Diaperdiva? Er hun riktig vel bevart? 16.mai er jo den obligatoriske dagen hennes -for syting?

Det har vært skrukkete bunadskjorte situasjoner og redsel for å bli latterliggjort av de som gnir og gnur på sølvet sånn at man nesten skulle tro de håper Aladdin skal dukke opp?

17.mai er ikke for amatører

Og det har vært en bitter erkjennelse av at jeg ikke hverken har mulighet, eller vilje, til å bestå Kvinndomsprøven (også kalt 17.mai forberedelser).

16. mai er kvinndomsprøven

Så om du føler 17.mai forberedelser ikke er særlig gunstig for det ellers så stabile blodtrykket ditt, og du kjenner stresset eskalere til nivåer som legen ville rynket pannen av.. now as we speak.. Så vit at du ikke er alene, jeg har, som du ser i de tidligere frustrerte innleggene mine over her, vært der du er.

I år derimot, har jeg skiftet taktikk. Jeg tar det hele med knusende ro. Jeg har faktisk ikke sett på dressen Jack skal ha på seg enda, den kan være full av saus fra julemiddagen for alt det jeg vet. Den kan også være.. borte. Bunadskjorta mi skal jeg stryke.. men jeg akter ikke å gnikke på den mer enn aller høyst nødvendig. Det blir kun armene som blir strøket i år! Og om det blir det været det har vært i dag, så vet jeg faktisk ikke om jeg vil utsette bunaden for slike værforhold i det hele tatt. Da tar jeg en kjole. Ikke så nøye i år, altså.

Nå skal jeg ikke være så altfor eplekjekk.. det henger to nystrøkne bunadskjorter til jentene her, og nypussede søljer, til de to bunadene (den ene har tilhørt oldemor til jentene og er noe av det vakreste jeg har sett!!) Men, det er ikke min skyld. Det er svigermors fortjeneste. Jeg vet ikke helt.. det er mulig hun er bekymret for blodtrykket mitt, eller at hun ser at disse forberedelsene ikke helt «ligger for meg»… eller så er det at hun.. bare har lyst til å gjøre det? Eller en kombo? Vel, uansett.. HUN er grunnen til at jeg kan ta 17.mai i år, men knusende ro. Jentene kommer til å se ut som to glansbilder takket være henne.. og da er det jo ingen som ser på meg og Jack! Så da kan det faktisk bare være det samme med oss! Og det føles HELT fantastisk. I år nyter jeg faktisk 16.mai -og sitter her og skriver det årlige innlegget -med GOD samvittighet!

Og føler at det er på sin plass, å takke svigermor! For all bistand og hjelpsomhet, for å ta vare på helsa mi, og for å la meg slippe å føle at jeg er en udugelig 17.mai amatør -som stryker på kvinndomsprøven! Tusen takk, hva skulle jeg gjort uten deg!? Både på 16.mai, 17.mai, og alle andre dager i året som du trår til!!? Det vet jeg faktisk ikke..

Uansett.. Om blodtrykket er høyt, eller stabilt. Om du har fått hjelp, eller fikser alt sjøl. Om du syns det hele er en fryd, eller et pes..

Jeg ønsker deg og dine en helt fantastisk 17.mai! 

Mødre burde være flinkere til å oppmuntre mødre!

For en stund tilbake var jeg på matbutikken, sammen med en av disse som jeg bar rundt i magen i 40 uker. En av de to, som jeg de siste årene har prøvd iherdig å oppdra på best mulig måte, og hvor målet blant annet, har vært.. veloppdragenhet! Nice try.. ville noen av de som så oss på butikken sagt. Andre derimot, ville sagt noe helt annet.. Det kommer jeg tilbake til!

«Dumme mamma, dritt mamma!» jomer det inne på Kiwi. Det er ekstremt høyt under taket på Kiwien på Frogner -akustikken bærer langt. Spesielt den lyden som kommer fra lungene til denne lille snuppa. Mange ville undervurdert desibelet hun kan nå, om man kun så på hennes vesle yndige ytre. Hun drar på altså -og treffer oktaver som bare hun og Mariah Carey kan.

(Bare så det er sagt, så hadde jeg bestemt meg -denne dagen- for å ta opp kampen.. «Nei, du får ikke noe godteri», og hadde også planer om å være usedvanlig standhaftig!)

Jeg begynner å svette, jeg ser det svirrer mye folk rundt der, og jeg spotter både kjensfolk, kjendiser og randomme naboer.. Fillern at jeg valgte kampen akkurat den dagen. «Dumme mamma!!!» Jeg smiler unnskyldende til folk som er så uheldige -å møte blikket mitt. De fleste prøver jo å styre unna, en mor, som lar barnet sitt skrike sånn. Hun må jo vel sikkert være veldig ustabil, som ikke har NOE kustus på kidden!!?

Når det viser seg at hun hverken får godteri, is.. ELLER blad!! ..så må vi bare skyndte oss til kassen for å komme oss fortest mulig ut.

Det hele fortsetter etter at vi har kommet oss ut -at jeg kunne være så forferdelig! Det skulle jeg få betale for. Men heldigvis var vi i hvert fall kommet oss ut, bort fra kjensfolk, kjendiser, randommer naboer -og akustikken som bærer lyden av fireåringer lenger enn langt, og skjærer i ørene til Frognerfiffen. Pjuh. Men var dette virkelig verdt det? Å ta opp en kamp, hvor man ofrer både familiefred, tålmodighet, rennomé, lungene hennes, og.. naboens ører!?

Da vi står der utenfor butikken, svinger en bil ut fra parkeringsplassen, den stopper opp ved siden av oss -og ruller sakte ned vinduet. Hva er det nå da, tenker jeg.. Skal jeg få passet påskrevet nå? Ahh… nå var det rett før jeg kapitulerte og sa at «Greit du skal få… bare vær så snill å ikke gjør flere folk oppmerksomme på oss….»

«Jeg synes du er flink jeg!» sier stemmen fra bilen. «Ja, jeg syns du gjør en veldig god jobb!»

Damen i bilen er ikke en hvilken som helst dame kan du tro heller, neida.. det var selveste.. Ibsens Nora! Fra dukkehjemmet. Jeg dånte.

Jeg ble altså så perpleks og starstrucked. Hvordan skulle jeg vise at jeg satte pris på det hun sa? Jo, i det øyeblikket syns jeg visst det var en helt fabelaktig idé -å legge på et voldsomt kroppsspråk i det jeg takket. Med et takknemlig blikk, slo jeg hånden skikkelig teatralsk mot hjerte, la hodet på skakke, og kunne ikke sagt det noe mere entusiastisk..: «Åhhh, tuuusen takk!!!»

Hun gir noen formanende, men velmenende ord til trassåringen, før hun henvender seg til meg igjen og repeterer hvor flink hun syns jeg er.. Så kjører hun. Trassen er over. Mor er varm om hjertet.

Å få en sånn bekreftelse og oppmuntring, fra.. ja det kjentes ut som den kom rett fra Ibsen sjøl altså.. var så flott og så poetisk, ja.. jeg vil faktisk si.. episk!! Ehm.. hun hadde sikkert ikke skjønt noe om jeg ikke hadde overdrevet takken min litt..? skuespillere vettu.. det er jo ikke sikkert de er vant med kroppsspråket til oss andre? Det er i hvert fall det jeg liker å tenke, når jeg kjenner at jeg kanskje overdrev den takken noe.. og krymper meg litt i mitt stille sinn…

Men poenget mitt er…

Ja jeg må først fortelle, at jeg i dag var på butikken (alene.. klok av skade) og observerte en mor som hadde en trassåring. Jeg tenkte stakkars… og latet som jeg ikke så.. i stedet for å oppmuntre henne, gi henne en klapp på skulderen, og fortelle henne hvor flink jeg syns hun er -til å være mamma! Tenk hvor glad jeg kunne gjort den mora! Men neida.. Jeg (ego)trippa lett forbi henne.

Vi burde alle lære litt av Lise Fjelstad, og tørre  å «se», bekrefte, og oppmuntre hverandre. For vi gjør en jobb som ikke er for svake sjeler, vi står i denne evige kampen mellom kidsa -og det de vil (akkurat der og da). Av og til bikker vi under for presset, og av og til klarer vi å stå i mot. Vi oppfostrer dem etter beste evne, og håper vi gjør disse små til anstendige og snille individer. Og selvfølgelig føler vi at vi har feilet litt i oppgaven, da små lungers fulle kraft -befester seg midt i beste sendetid på nærbutikken. Men vi har ikke det vet du, for.. vi gjør det beste vi kan! Og vet du hva!! Det er mer enn godt nok! Og det fortjener anerkjennelse! Av Nora, av deg, og av meg! Vi er alle i samme båt, og seiler gjennom de samme stormene -vi burde så absolutt støtte hverandre alle sammen. Om vi kjenner hverandre eller ei! Og det er jo ekstra stas når anerkjennelsen kommer fra helt uventet hold! Så ta gjerne denne utfordringen, og se selv. Jeg lever enda på de ordene jeg ass..

Mødre fortjener honnør…fra alle hold, hver dag, hele tiden!

Men om du ikke har fått noen i dag, så får du en her fra meg:

Du er SÅ flink til å være mamma! Du gjør en KJEMPEJOBB!

Mammarollen kommer med så mangt. Vi mødre vet, at vi er de eneste som har evnen til å SE at skittentøyskurven er overfull, rotet som flyter, det skitne kjørlet i vasken, og den tomme dorullen.. La oss ta et øyeblikk å klappe for hverandre, og oss selv! Vi er faktisk supermoms!

Farvel Skavanker!

For første gang i mitt liv har jeg begynt å trene sånn skikkelig seriøst.

Jeg brukte mange uker på å manne meg opp til å ta turen til treningssenteret, og jeg bønnfalt søsteren min til å bli med meg. Jeg gruet meg sånn, jeg tar heller en tur til tannlegen, legen, og.. gynekologen -når som helst liksom. Enn å komme ny til et treningsenter. Hvor går jeg, hva gjør jeg, hva er hvor, hvem er hvem og hva er hva..? Hater å føle meg malplassert mellom tunge manualer, svett testosteron og granskende østrogen. Ups var det herregarderoben som var her da.. uff beklager. Hvordan funker denne dingsen her tro?.. holder jeg den opp ned nå.. Jeg later heller som jeg har situasjonen heeelt under kontroll, enn å kjenne på ydmykelsen av å være newbie.. «Du unnskyld… jeg er ny her.. hvordan funker denne.. sykkelen?» «Har du prøvd å trykke på «on»?

Fornedrelsen var faktisk total, da jeg la meg ned på en benk for å trene -med hodet.. der andre folk har rævva.. Heldigvis ble det påpekt -før så altfor mange fikk det med seg.

Første gruppetime.. «Den er litt tøff sa dama i resepsjonen..» Har hun sett sykkelmusklene mine? tenkte jeg bare, og løp feil vei til garderoben for å skifte.

Folk var bare helt ville. Det var ned på gulvet, over på siden, andre siden, opp igjen, ned. Fort! Pumpe manualene, slenge de fra seg (som om det sto mellom liv og død -jeg dekket faktisk til hodet et par ganger), over på neste øvelse. Ingen tid miste. Opp og hopp, ned, armheving, hoppe frem, og med hendene over hodet var det opp og hoppe igjen. Det var da jeg skjønte at jeg burde ha tømt blæra før timen, og.. at jeg burde ha tatt det mer seriøst, det der med de kjedelige knipeøvelsene etter fødselen….. Great! Ned på gulvet, vrikk rumpa fra side til side mens du vrir overkroppen. What the.. halebeinet!! Balanseøvelse! Jeg velta.

Jeg innså at to fødsler (og muligens litt alder) hadde gjort ting med kroppen, så jeg tok en sånn kroppsanalyse.. Den konstanterte de dystre tilstandene jeg hadde blitt minnet på under gruppetimen, i de fleste kroppsdeler.

Så nå betaler jeg dyre dommer hos en PT. Jack lurte på om jeg trodde jeg var en Hollywoodfrue som skulle ha meg en dyr PT.. og begynte å vise meg hvor enkelt det kan gjøres. «Det er jo bare å gjøre denne her øvelsen, og denne her, sånn og sånn». Helt gratis var det også.

Men det han ikke vet.. er det som står ovenfor her. (Mulig han har sett det, han har jo øyne når jeg tenker meg om) Hvordan denne kroppen har forfalt, og at det faktisk er eneste utvei om jeg skal kunne hoppe opp og ned, uten å.. ja du vet.. Å få meg litt muskler på den rompa, så jeg kan vrikke på gulvet fra side til side. Og ikke velte når jeg står på en fot..

Skavanker, dere skal bort! Innen sommeren! Sier jeg bare, og bretter opp armene slik at de minste bicepsene noen har sett ever, skremmer vekk.. ingen. Men viljen er mye sterkere enn bicepsene, så da kan Skavanker le så mye de bare vil! Vi snakkes snart, aldri! Tudelu.

høye kneløft

Fra den tida da høye kneløft i hverdagen var nok til å holde Skavanker borte..

 

Nyttårsforsett

Jeg sluttet med nyttårsforsett for en mannsalder siden, for et tull! Selve oppskriften på å bli dypt skuffet over seg selv -etter å ha tatt seg unødvendig hardt i nakken med overambisiøse forventninger til endring/slutting/begynnelse -på NO TIME!! Men. Det har sannelig ikke blitt mye endring/slutting/begynnelse uten forsett, så i år har jeg bestemt meg for å svelge alt jeg har sagt, og listet opp ikke bare et par… men haugevis av forsett.

Nå skal det leses og skrives, trenes og spises sundtes. Stresses mindre. Det skal gjøres og fikses, selges på Finn og det skal.. ryddes! Å ja, gjett om det skal ryddes, og hør da.. kastes! Jeg skal nemlig bli kvitt kastevegringen jeg lider av! Hurra!

For de tre nyeste bøkene mine, som er først ut i bresjen dette året, de lover alle at.. det faktisk ligger.. LYKKE (!!) i det å bli kvitt rot. Det kan jo få hvem som helst til å rynke på nesa og riste oppgitt på hodet. Inkludert meg selv -men på listen over forsett, skal jeg også være mer åpen. Åpen for å finne lykke i rot-fjerning! Jepp.

IMG_1376

En annen ting som står på lista (ikke så langt nede faktisk) er som jeg nevnte -å skrive mer. Til dere også. Og som underpunkt der, står det at jeg ikke må gjøre ting så himla nøye. Skrivefeil for eksempel, trenger man ikke miste nattesøvn av! Et ikke-veloverveid valg av adjektiv i en bisetning, skal ikke kunne ødelegge dagen, eller sjelefreden. Ja, eh, det har jeg tenkt å trene på da, ila 2017. Perfeksjonisme var sååå 2016! Mer av det ekte, og uperfekte!

Og øverst på listen.. der står selvfølgelig disse tre:

IMG_3483

Mer kvalitetstid! Mer tilstede i nuet -for å si det på klisjésk. Når rotet blir borte fra livet mitt vet du.. da skal jeg til fulle, nyte

hver eneste lille varme kakaokopp med de små håpefulle en kald vinterdag (selv om jeg er iiiiskald og egentlig har lyst til å mase om at NÅ MÅ VI DRA HJEM!! Vel.. akkurat DET skjedde i går da, men så er det jo slik at jeg fremdeles ikke har fått ryddet rotet og funnet den indre roen som sannsynligvis kommer til å gi meg massevis av langdryg tålmodighet -til tross for neglbitt)

IMG_3518 kopi

Nevnte jeg at «kreativ utfoldelse» står på lista? Hva skjer om jeg legger meg ned på isen og tar bilde av en termos i solnedgangen? (Ja, utenom at jeg holdt på å fryse meg i hjel) Jo da får man et bilde av en termos i solnedgangen.

IMG_3510 kopi

Og så skal jeg danse mer (ikke så mye på skøyter egentlig.. jeg landa så hardt på rompa da vi sto på skøyter sist, at jeg trodde jeg fikk hjernerystelse!)

IMG_0042

Så sannheten er at dette her ikke var en spenstig piruett akkurat, heller mer.. et ganske redselsfullt forsøk på å få et virr varr av armer og bein til å koordineres i en slags gledesposering. I et lite tiendedel av et sekund. Før jeg gikk tilbake på land.

Det er mye som kunne blitt sagt om den der forsettslista mi, men nå har jeg jo som forsett å ikke bruke så sinnsykt lang tid på innlegg. Det var det der med den perfeksjonismen.. den som jeg la igjen i 2016..

Fornøyd med innleggene, forseggjorte eller ei.. det kommer jeg sikkert til å bli -bare jeg får ryddet!

Har du nyttårsforsett? 

#sentimentalsaturday

Dette bildet ble tatt på Bygdøy forrige helg, og det får meg til å tenke på en av de fineste sangene jeg vet om..

IMG_3320

I hope you dance!

I hope you never lose your sense of wonder
You get your fill to eat but always keep that hunger
May you never take one single breath for granted,
God forbid love ever leave you empty handed
I hope you still feel small when you stand beside the ocean
Whenever one door closes I hope one more opens
Promise me that you’ll give faith a fighting chance
And when you get the choice to sit it out or dance

I hope you dance… I hope you dance

I hope you never fear those mountains in the distance
Never settle for the path of least resistance
Livin’ might mean takin’ chances but they’re worth takin’
Lovin’ might be a mistake but it’s worth makin’
Don’t let some hell bent heart leave you bitter
When you come close to sellin’ out reconsider
Give the heavens above more than just a passing glance
And when you get the choice to sit it out or dance

I hope you dance….I hope you dance
I hope you dance….I hope you dance
(Time is a wheel in constant motion always rolling us along
Tell me who wants to look back on their years and wonder where those years have gone)

I hope you still feel small when you stand beside the ocean
Whenever one door closes I hope one more opens
Promise me that you’ll give faith a fighting chance
And when you get the choice to sit it out or dance

Dance… I hope you dance
I hope you dance… I hope you dance
I hope you dance… I hope you dance
(Time is a wheel in constant motion always rolling us along
Tell me who wants to look back on their years and wonder where those years have gone)

 

pray

 

 

#throwbackthursday: DU er en fantastisk mamma!

(Innlegget er tidligere publisert her)

Rådene for  hvordan man skal utføre mammarollen på en tilfredstillende og utmerket måte, er mange. De er av og til så himla kravstore at de overvelder meg, og alt jeg sitter igjen med er dårlig samvittighet. Fordi jeg ikke strekker til. Det er hvertfall det jeg føler… og jeg tipper at du også kjenner på det samme? (Sånn oss i mellom)

Media, sosiale medier, forskere, bedrevitere, mammapoliti, og samvittigheten.. kan få hvem som helst av oss, til å føle at vi er milevis i fra å være en god nok mamma? Vi burde jobbet mindre, ammet mer, samsovet mindre, aktivisert mer, og kjeftet mindre. Vi burde observere leken mer, i stedet for å delta, eller var det omvendt? Ha meldt dem på svømmekurs -for lenge siden!! Ikke si ja til den illsinte kidden som vil ha sjokolade -på en tirsdag (da spesielt hvis man har sagt nei først). Om fireåringen skifter klær 10 ganger på morgenkvisten og fremdeles har INGENTING å ha på seg, finn bare frem klær kvelden før, for da slipper alles tålmodighet og testes!! Lett som en plett sier de! Grenser, grenser, GRENSER! Det er viktig! Og for all del, ikke server noe annet enn kortreist, økologisk, og hjemmelaget mat!! Matpakken skal være variert, sunn og ikke minst kreativ. Tranen må huskes hver dag, og tannpussen skal foregå i nøyaktig 60 sekund. Og tanntråd på de bakerste jekslene selvfølgelig. HUSK TUNGA! Les for dem på senga, minst en bok. En pedagogisk en. Vil de ikke sove, bruk hysj-hysj metoden, eller Ferber, nei for all del ikke Ferber. Om du ikke vil ha passet påskrevet da. «Velmenende» råd hagler.

Etter at jeg fikk andreplass i Årets mammablogg, nådde bloggen min ut til et større publikum. Og jeg fikk besøk av disse såkalte «nett-trollene». Jeg så kommentarer av typen.. «Du er en dårlig mamma!» (og også tyn for hvordan jeg ser ut, at jeg er ALTFOR tynn etc.) Kommentarer som jeg gjenkjente fra Fotballfrues kommentarfelt. Nå hadde de funnet veien til meg, og det var veldig skummelt. Det verste var at mammarollen min skulle under en slags sensur, og gis karakter.. Helst stryk. Det synes jeg var svært ubehagelig.

For selv om jeg ofte føler at jeg ikke strekker til som mamma, og deler det med dere på bloggen (dog litt humoristisk for å ta litt brodden av alvoret) så vet jeg at ingen er perfekte. Og ingen har rett til å sitte på sin høye hest å dømme! (De som gjør det, kan jo ikke ha unger.. kan de det?)

Det ER vanskelig å oppdra barn! Forfatter, og blogger Lisa-Jo Baker, mener:

«Parenting isn’t hard because you’re bad at it. Parenting is hard because it’s designed that way.»

Selv om man gjerne vil gjøre alt riktig, så er man et menneske, og vi har hverken kapasitet eller evne til å overkomme alle de (ofte motstridende) krav som er stilt til oss! Vi har forskjellige forutsetninger, bakgrunn og personlighet. Barna er også forskjellige. Noen vil simpelthen ikke ta pupp, eller ha mer etter 6 måneder, mens andre må vi avvenne ved toårs alderen. Noen har lakenskrekk -andre sover sju til sju. Noen har spesielle behov -andre ikke. Noen VIIIIL IKKE HA PÅ SEG ULL ELLER FLEECE!! -andre kunne ikke brydd seg mindre.

Vi må slutte å dømme hverandre, vite bedre og best. Fordi alle mammaer kjenner seg selv, og barnet sitt best! Og vi vil ALLE det beste for barna våre, sånn er vi skapt!

mamma

Så ikke bry deg om media, sosiale medier, forskere, bedrevitere, mammapoliti, ELLER samvittigheten.. fordi, det du gjør er mer enn bra nok! Ikke la NOEN fortelle deg noe annet!

Annet enn at..

DU er en fantastisk mamma!!

(og jeg også! )

#wrinklewednesday

Et barn var sint på mammaen sin. Under leggetid. Det kom ikke på tale at barnet skulle legge seg. Mora ble frustrert, og amper. Barnet også. Det er da.. moren plutselig hører, fra sitt kjærkomne..

«Du er.. ROTTEN på ansiktet ditt!»

Umiddelbar stillhet. Fylte rommet der det akkurat hadde pågått en het debatt -om hvor viktig det er å få nok søvn. (Nok voksentid ble nok ikke nevnt, men mellom linjene var budskapet ikke til å misforstå)

«Øh.. hva mener du med det?» sa moren, som kjente at hun ble rød i (de rotne) kinnene.. det kunne ikke være at hun mente..

«Du er gammel!!»

Autsh! Midt i mellomgulvet.

«Du har striper…»

Knockout.

Nå skal man jo ikke utlevere barn på blogg, men altså, dette gjelder en.. en.. VELDIG perifer venninne.

Og denne.. perifere venninna mi, hun ble da litt lei seg for at barnet sa at hun ser ut som en burugle.. For det er jo fra barn og fulle man skal ha det, de andre pynter på sannheten. Da dette gikk opp for henne, gikk hun rett til mannen sin, og nevnte diverse mulige rynkefyll for ham. Han bare lo av henne.. «Hun er 3 år, hun ser på seg selv, og sammenligner seg meg deg.. og da ser du jo litt «stripete» ut…» Han trodde nok hun tulla angående mulig rynkefyll, men da han skjønte at hun faktisk mente det.. gav han henne ultimatumet: «Meg, eller rynkefyll!!»

Det var da, hun skjønte hvor dypt hun hadde sunket. Hvor langt fra land hun hadde drevet. Hvor fatalt fokuset hadde sviktet. Fra hva som betyr noe.

Hun har rynker. For hun har levd. Hun har født to barn. Hun har grått kilovis av tårer, ledd i mange år tilsammen, vært bekymret, skuffet, lei seg, glad, og lykkelig.. Og det skulle bare mangle.. at hun hadde striper, og.. var rotten -på ansiktet..

DET er faktisk noe å være stolt over det, i 2016. Å ha et ansikt som ikke lar botox og restylane.. utslette sporene av at man har levd. Livet

#wrinklesFTW

(Og ja, hun lille der er passe utspekulert.. )

#tastytuesday

Haha du trodde vel ikke dine egne øyne da du så overskriften, men det er det klart at jeg ikke lar sjansen gå fra meg til å lage et #tastytuesday-innlegg nå når jeg først har en hashtag-uke! (Hvertfall ikke når jeg først besitter noe annet enn Toro i hus)

Dagens tips fra meg (og ja greit.. Adam)

kyllingwrap

IMG_3233

IMG_3256 (1)

IMG_3270

Jeg har lært en ting av matblogging! Det der er ikke for pyser! Du syns det ser enkelt ut?

For det første ble kyllingen brent og knusktørr.. Jeg måtte jo fly rundt å ta disse bildene, dandere maisen, finne riktig location for billed-takningen, prøve et par kunstneriske uttrykk, ingenting funket, ungene ville smake mais, «IKKE RØR MAISEN!!»..

Tortillaene!!? Shit! Ut med dem!! Auuuu! Fingern under rennende vann..

Størstejenta som er ekstremt kresen.. syns ikke NOE annet enn den knusktørre kyllingen (som jeg selvfølgelig stekte til henne uten krydder) smakte godt -i det hele tatt. Argh, der røk avslutningsbildet mitt. Fornøyde barn som nøt dagens middagstips. «It´s a wrap!» hadde jeg tenkt å kalle det. Ja muligens med en hashtag foran. Jeg spurte pent om hun kunne holde wrappen, jeg så uvanlig estetisk hadde utformet, og hvertfall late som hun spiste? Joda hun kunne det. Ba henne ikke somle sånn, da jeg merket at solstrålene som hadde badet over middagsbordet vårt, begynte å forsvinne bak en sky! Jeg knipset et, æsj det ble ikke bra «Bare et til! Ta wrappen litt mot meg så jeg ser hva som er oppi..» Det var da.. ALT innholdet i wrappen, falt UT av wrappen. På bordet. Måtte tørke opp..

Fikk heldigvis tatt et av minstemann (som egentlig syns det var best med et kanelknekkebrød hun var blitt bestukket med i kampens hete, dynket i rømmekolle..) Og tenkte at DET fikk holde. Jeg var fullstendig utslitt. Og sulten..

Så matbloggere, slapp av, jeg har ikke tenkt å gå dere i næringa! Og en ting til.. Respekt!