Farvel Skavanker!

For første gang i mitt liv har jeg begynt å trene sånn skikkelig seriøst.

Jeg brukte mange uker på å manne meg opp til å ta turen til treningssenteret, og jeg bønnfalt søsteren min til å bli med meg. Jeg gruet meg sånn, jeg tar heller en tur til tannlegen, legen, og.. gynekologen -når som helst liksom. Enn å komme ny til et treningsenter. Hvor går jeg, hva gjør jeg, hva er hvor, hvem er hvem og hva er hva..? Hater å føle meg malplassert mellom tunge manualer, svett testosteron og granskende østrogen. Ups var det herregarderoben som var her da.. uff beklager. Hvordan funker denne dingsen her tro?.. holder jeg den opp ned nå.. Jeg later heller som jeg har situasjonen heeelt under kontroll, enn å kjenne på ydmykelsen av å være newbie.. «Du unnskyld… jeg er ny her.. hvordan funker denne.. sykkelen?» «Har du prøvd å trykke på «on»?

Fornedrelsen var faktisk total, da jeg la meg ned på en benk for å trene -med hodet.. der andre folk har rævva.. Heldigvis ble det påpekt -før så altfor mange fikk det med seg.

Første gruppetime.. «Den er litt tøff sa dama i resepsjonen..» Har hun sett sykkelmusklene mine? tenkte jeg bare, og løp feil vei til garderoben for å skifte.

Folk var bare helt ville. Det var ned på gulvet, over på siden, andre siden, opp igjen, ned. Fort! Pumpe manualene, slenge de fra seg (som om det sto mellom liv og død -jeg dekket faktisk til hodet et par ganger), over på neste øvelse. Ingen tid miste. Opp og hopp, ned, armheving, hoppe frem, og med hendene over hodet var det opp og hoppe igjen. Det var da jeg skjønte at jeg burde ha tømt blæra før timen, og.. at jeg burde ha tatt det mer seriøst, det der med de kjedelige knipeøvelsene etter fødselen….. Great! Ned på gulvet, vrikk rumpa fra side til side mens du vrir overkroppen. What the.. halebeinet!! Balanseøvelse! Jeg velta.

Jeg innså at to fødsler (og muligens litt alder) hadde gjort ting med kroppen, så jeg tok en sånn kroppsanalyse.. Den konstanterte de dystre tilstandene jeg hadde blitt minnet på under gruppetimen, i de fleste kroppsdeler.

Så nå betaler jeg dyre dommer hos en PT. Jack lurte på om jeg trodde jeg var en Hollywoodfrue som skulle ha meg en dyr PT.. og begynte å vise meg hvor enkelt det kan gjøres. «Det er jo bare å gjøre denne her øvelsen, og denne her, sånn og sånn». Helt gratis var det også.

Men det han ikke vet.. er det som står ovenfor her. (Mulig han har sett det, han har jo øyne når jeg tenker meg om) Hvordan denne kroppen har forfalt, og at det faktisk er eneste utvei om jeg skal kunne hoppe opp og ned, uten å.. ja du vet.. Å få meg litt muskler på den rompa, så jeg kan vrikke på gulvet fra side til side. Og ikke velte når jeg står på en fot..

Skavanker, dere skal bort! Innen sommeren! Sier jeg bare, og bretter opp armene slik at de minste bicepsene noen har sett ever, skremmer vekk.. ingen. Men viljen er mye sterkere enn bicepsene, så da kan Skavanker le så mye de bare vil! Vi snakkes snart, aldri! Tudelu.

høye kneløft

Fra den tida da høye kneløft i hverdagen var nok til å holde Skavanker borte..

 

Nyttårsforsett

Jeg sluttet med nyttårsforsett for en mannsalder siden, for et tull! Selve oppskriften på å bli dypt skuffet over seg selv -etter å ha tatt seg unødvendig hardt i nakken med overambisiøse forventninger til endring/slutting/begynnelse -på NO TIME!! Men. Det har sannelig ikke blitt mye endring/slutting/begynnelse uten forsett, så i år har jeg bestemt meg for å svelge alt jeg har sagt, og listet opp ikke bare et par… men haugevis av forsett.

Nå skal det leses og skrives, trenes og spises sundtes. Stresses mindre. Det skal gjøres og fikses, selges på Finn og det skal.. ryddes! Å ja, gjett om det skal ryddes, og hør da.. kastes! Jeg skal nemlig bli kvitt kastevegringen jeg lider av! Hurra!

For de tre nyeste bøkene mine, som er først ut i bresjen dette året, de lover alle at.. det faktisk ligger.. LYKKE (!!) i det å bli kvitt rot. Det kan jo få hvem som helst til å rynke på nesa og riste oppgitt på hodet. Inkludert meg selv -men på listen over forsett, skal jeg også være mer åpen. Åpen for å finne lykke i rot-fjerning! Jepp.

IMG_1376

En annen ting som står på lista (ikke så langt nede faktisk) er som jeg nevnte -å skrive mer. Til dere også. Og som underpunkt der, står det at jeg ikke må gjøre ting så himla nøye. Skrivefeil for eksempel, trenger man ikke miste nattesøvn av! Et ikke-veloverveid valg av adjektiv i en bisetning, skal ikke kunne ødelegge dagen, eller sjelefreden. Ja, eh, det har jeg tenkt å trene på da, ila 2017. Perfeksjonisme var sååå 2016! Mer av det ekte, og uperfekte!

Og øverst på listen.. der står selvfølgelig disse tre:

IMG_3483

Mer kvalitetstid! Mer tilstede i nuet -for å si det på klisjésk. Når rotet blir borte fra livet mitt vet du.. da skal jeg til fulle, nyte

hver eneste lille varme kakaokopp med de små håpefulle en kald vinterdag (selv om jeg er iiiiskald og egentlig har lyst til å mase om at NÅ MÅ VI DRA HJEM!! Vel.. akkurat DET skjedde i går da, men så er det jo slik at jeg fremdeles ikke har fått ryddet rotet og funnet den indre roen som sannsynligvis kommer til å gi meg massevis av langdryg tålmodighet -til tross for neglbitt)

IMG_3518 kopi

Nevnte jeg at «kreativ utfoldelse» står på lista? Hva skjer om jeg legger meg ned på isen og tar bilde av en termos i solnedgangen? (Ja, utenom at jeg holdt på å fryse meg i hjel) Jo da får man et bilde av en termos i solnedgangen.

IMG_3510 kopi

Og så skal jeg danse mer (ikke så mye på skøyter egentlig.. jeg landa så hardt på rompa da vi sto på skøyter sist, at jeg trodde jeg fikk hjernerystelse!)

IMG_0042

Så sannheten er at dette her ikke var en spenstig piruett akkurat, heller mer.. et ganske redselsfullt forsøk på å få et virr varr av armer og bein til å koordineres i en slags gledesposering. I et lite tiendedel av et sekund. Før jeg gikk tilbake på land.

Det er mye som kunne blitt sagt om den der forsettslista mi, men nå har jeg jo som forsett å ikke bruke så sinnsykt lang tid på innlegg. Det var det der med den perfeksjonismen.. den som jeg la igjen i 2016..

Fornøyd med innleggene, forseggjorte eller ei.. det kommer jeg sikkert til å bli -bare jeg får ryddet!

Har du nyttårsforsett? 

#sentimentalsaturday

Dette bildet ble tatt på Bygdøy forrige helg, og det får meg til å tenke på en av de fineste sangene jeg vet om..

IMG_3320

I hope you dance!

I hope you never lose your sense of wonder
You get your fill to eat but always keep that hunger
May you never take one single breath for granted,
God forbid love ever leave you empty handed
I hope you still feel small when you stand beside the ocean
Whenever one door closes I hope one more opens
Promise me that you’ll give faith a fighting chance
And when you get the choice to sit it out or dance

I hope you dance… I hope you dance

I hope you never fear those mountains in the distance
Never settle for the path of least resistance
Livin’ might mean takin’ chances but they’re worth takin’
Lovin’ might be a mistake but it’s worth makin’
Don’t let some hell bent heart leave you bitter
When you come close to sellin’ out reconsider
Give the heavens above more than just a passing glance
And when you get the choice to sit it out or dance

I hope you dance….I hope you dance
I hope you dance….I hope you dance
(Time is a wheel in constant motion always rolling us along
Tell me who wants to look back on their years and wonder where those years have gone)

I hope you still feel small when you stand beside the ocean
Whenever one door closes I hope one more opens
Promise me that you’ll give faith a fighting chance
And when you get the choice to sit it out or dance

Dance… I hope you dance
I hope you dance… I hope you dance
I hope you dance… I hope you dance
(Time is a wheel in constant motion always rolling us along
Tell me who wants to look back on their years and wonder where those years have gone)

 

pray

 

 

#throwbackthursday: DU er en fantastisk mamma!

(Innlegget er tidligere publisert her)

Rådene for  hvordan man skal utføre mammarollen på en tilfredstillende og utmerket måte, er mange. De er av og til så himla kravstore at de overvelder meg, og alt jeg sitter igjen med er dårlig samvittighet. Fordi jeg ikke strekker til. Det er hvertfall det jeg føler… og jeg tipper at du også kjenner på det samme? (Sånn oss i mellom)

Media, sosiale medier, forskere, bedrevitere, mammapoliti, og samvittigheten.. kan få hvem som helst av oss, til å føle at vi er milevis i fra å være en god nok mamma? Vi burde jobbet mindre, ammet mer, samsovet mindre, aktivisert mer, og kjeftet mindre. Vi burde observere leken mer, i stedet for å delta, eller var det omvendt? Ha meldt dem på svømmekurs -for lenge siden!! Ikke si ja til den illsinte kidden som vil ha sjokolade -på en tirsdag (da spesielt hvis man har sagt nei først). Om fireåringen skifter klær 10 ganger på morgenkvisten og fremdeles har INGENTING å ha på seg, finn bare frem klær kvelden før, for da slipper alles tålmodighet og testes!! Lett som en plett sier de! Grenser, grenser, GRENSER! Det er viktig! Og for all del, ikke server noe annet enn kortreist, økologisk, og hjemmelaget mat!! Matpakken skal være variert, sunn og ikke minst kreativ. Tranen må huskes hver dag, og tannpussen skal foregå i nøyaktig 60 sekund. Og tanntråd på de bakerste jekslene selvfølgelig. HUSK TUNGA! Les for dem på senga, minst en bok. En pedagogisk en. Vil de ikke sove, bruk hysj-hysj metoden, eller Ferber, nei for all del ikke Ferber. Om du ikke vil ha passet påskrevet da. «Velmenende» råd hagler.

Etter at jeg fikk andreplass i Årets mammablogg, nådde bloggen min ut til et større publikum. Og jeg fikk besøk av disse såkalte «nett-trollene». Jeg så kommentarer av typen.. «Du er en dårlig mamma!» (og også tyn for hvordan jeg ser ut, at jeg er ALTFOR tynn etc.) Kommentarer som jeg gjenkjente fra Fotballfrues kommentarfelt. Nå hadde de funnet veien til meg, og det var veldig skummelt. Det verste var at mammarollen min skulle under en slags sensur, og gis karakter.. Helst stryk. Det synes jeg var svært ubehagelig.

For selv om jeg ofte føler at jeg ikke strekker til som mamma, og deler det med dere på bloggen (dog litt humoristisk for å ta litt brodden av alvoret) så vet jeg at ingen er perfekte. Og ingen har rett til å sitte på sin høye hest å dømme! (De som gjør det, kan jo ikke ha unger.. kan de det?)

Det ER vanskelig å oppdra barn! Forfatter, og blogger Lisa-Jo Baker, mener:

«Parenting isn’t hard because you’re bad at it. Parenting is hard because it’s designed that way.»

Selv om man gjerne vil gjøre alt riktig, så er man et menneske, og vi har hverken kapasitet eller evne til å overkomme alle de (ofte motstridende) krav som er stilt til oss! Vi har forskjellige forutsetninger, bakgrunn og personlighet. Barna er også forskjellige. Noen vil simpelthen ikke ta pupp, eller ha mer etter 6 måneder, mens andre må vi avvenne ved toårs alderen. Noen har lakenskrekk -andre sover sju til sju. Noen har spesielle behov -andre ikke. Noen VIIIIL IKKE HA PÅ SEG ULL ELLER FLEECE!! -andre kunne ikke brydd seg mindre.

Vi må slutte å dømme hverandre, vite bedre og best. Fordi alle mammaer kjenner seg selv, og barnet sitt best! Og vi vil ALLE det beste for barna våre, sånn er vi skapt!

mamma

Så ikke bry deg om media, sosiale medier, forskere, bedrevitere, mammapoliti, ELLER samvittigheten.. fordi, det du gjør er mer enn bra nok! Ikke la NOEN fortelle deg noe annet!

Annet enn at..

DU er en fantastisk mamma!!

(og jeg også! )

#wrinklewednesday

Et barn var sint på mammaen sin. Under leggetid. Det kom ikke på tale at barnet skulle legge seg. Mora ble frustrert, og amper. Barnet også. Det er da.. moren plutselig hører, fra sitt kjærkomne..

«Du er.. ROTTEN på ansiktet ditt!»

Umiddelbar stillhet. Fylte rommet der det akkurat hadde pågått en het debatt -om hvor viktig det er å få nok søvn. (Nok voksentid ble nok ikke nevnt, men mellom linjene var budskapet ikke til å misforstå)

«Øh.. hva mener du med det?» sa moren, som kjente at hun ble rød i (de rotne) kinnene.. det kunne ikke være at hun mente..

«Du er gammel!!»

Autsh! Midt i mellomgulvet.

«Du har striper…»

Knockout.

Nå skal man jo ikke utlevere barn på blogg, men altså, dette gjelder en.. en.. VELDIG perifer venninne.

Og denne.. perifere venninna mi, hun ble da litt lei seg for at barnet sa at hun ser ut som en burugle.. For det er jo fra barn og fulle man skal ha det, de andre pynter på sannheten. Da dette gikk opp for henne, gikk hun rett til mannen sin, og nevnte diverse mulige rynkefyll for ham. Han bare lo av henne.. «Hun er 3 år, hun ser på seg selv, og sammenligner seg meg deg.. og da ser du jo litt «stripete» ut…» Han trodde nok hun tulla angående mulig rynkefyll, men da han skjønte at hun faktisk mente det.. gav han henne ultimatumet: «Meg, eller rynkefyll!!»

Det var da, hun skjønte hvor dypt hun hadde sunket. Hvor langt fra land hun hadde drevet. Hvor fatalt fokuset hadde sviktet. Fra hva som betyr noe.

Hun har rynker. For hun har levd. Hun har født to barn. Hun har grått kilovis av tårer, ledd i mange år tilsammen, vært bekymret, skuffet, lei seg, glad, og lykkelig.. Og det skulle bare mangle.. at hun hadde striper, og.. var rotten -på ansiktet..

DET er faktisk noe å være stolt over det, i 2016. Å ha et ansikt som ikke lar botox og restylane.. utslette sporene av at man har levd. Livet

#wrinklesFTW

(Og ja, hun lille der er passe utspekulert.. )

#tastytuesday

Haha du trodde vel ikke dine egne øyne da du så overskriften, men det er det klart at jeg ikke lar sjansen gå fra meg til å lage et #tastytuesday-innlegg nå når jeg først har en hashtag-uke! (Hvertfall ikke når jeg først besitter noe annet enn Toro i hus)

Dagens tips fra meg (og ja greit.. Adam)

kyllingwrap

IMG_3233

IMG_3256 (1)

IMG_3270

Jeg har lært en ting av matblogging! Det der er ikke for pyser! Du syns det ser enkelt ut?

For det første ble kyllingen brent og knusktørr.. Jeg måtte jo fly rundt å ta disse bildene, dandere maisen, finne riktig location for billed-takningen, prøve et par kunstneriske uttrykk, ingenting funket, ungene ville smake mais, «IKKE RØR MAISEN!!»..

Tortillaene!!? Shit! Ut med dem!! Auuuu! Fingern under rennende vann..

Størstejenta som er ekstremt kresen.. syns ikke NOE annet enn den knusktørre kyllingen (som jeg selvfølgelig stekte til henne uten krydder) smakte godt -i det hele tatt. Argh, der røk avslutningsbildet mitt. Fornøyde barn som nøt dagens middagstips. «It´s a wrap!» hadde jeg tenkt å kalle det. Ja muligens med en hashtag foran. Jeg spurte pent om hun kunne holde wrappen, jeg så uvanlig estetisk hadde utformet, og hvertfall late som hun spiste? Joda hun kunne det. Ba henne ikke somle sånn, da jeg merket at solstrålene som hadde badet over middagsbordet vårt, begynte å forsvinne bak en sky! Jeg knipset et, æsj det ble ikke bra «Bare et til! Ta wrappen litt mot meg så jeg ser hva som er oppi..» Det var da.. ALT innholdet i wrappen, falt UT av wrappen. På bordet. Måtte tørke opp..

Fikk heldigvis tatt et av minstemann (som egentlig syns det var best med et kanelknekkebrød hun var blitt bestukket med i kampens hete, dynket i rømmekolle..) Og tenkte at DET fikk holde. Jeg var fullstendig utslitt. Og sulten..

Så matbloggere, slapp av, jeg har ikke tenkt å gå dere i næringa! Og en ting til.. Respekt!

#mortyfyingmonday

Usponset

Denne uken er det faktisk hashtag-uke på bloggen! Deling av små og mer eller mindre betydelige ting! Kort og godt.

I dag handler det om når man sender meldinger feil, og den umiddelbare panikken man får i det man skjønner hva man har gjort i det øyeblikket man trykker «send».. og rødmen.. når man får svar.

På grov dialekt skrev jeg en sms til min søster og sendte den -til Adams matkasse!

IMG_3226

Litt flaut..

Men heldigvis..

IMG_3227

 

Jeg hadde lyst å spørre han om hva det flaueste han hadde sett var.. men tenkte det sikkert var best å gi seg mens leken var god.

(Om du kjenner Paal kan du jo si at jeg syns at han fortjener både pokal, fanfare og konfetti for kundeservicen sin! Og at jeg gjerne hører mer om ferdig utformede meldinger som er sendt i full hast!!)

Jeg hører gjerne om dine også altså!?

Gullruten var fantastisk -tross alt

Det hele fant sted fredag den 13. mai 2016:

«Kjære mamma» gjengen ankommer Bergen. Vi blir plassert foran hver vår hårstylist, ikke et eneste hårstrå skal ligge tilfeldig på noen (hverken A eller Å kjendiser) i Grieghallen i kveld. Spanske Antonio får ansvaret for manken min, vi finner tonen. Han mener at jeg må sette opp håret mitt, jeg får et par diva-nykker og er helt klar på at det kommer ikke på tale! Skravler i vei, og så lurer jeg på.. «So.. how long have you been working for Morrocan oil?» Det tar et par sekunder før han svarer på spangelsk: «I startett itt!» Rødmende stotrer jeg.. «Oh man I´m so sorry..»

Jada oppdatert i moteverdenen.. er jeg hvertfall.. IKKE. Men så viser det seg at han også har jobbet som modell, og var engang en helt random dude. Vi fant ut at vi hadde felles kjente, og vi var skjønt enige om hvor bitteliten verden var. Fornærmelsen var helt glemt. Tror jeg.

Tv2 spør om de kan filme meg som bakgrunnsstøy i en reportasje sammen med Antonio, jeg har ikke fått sminke så jeg er skeptisk. Jeg overtales. Etter å ha sett resultatet i ettertid, så burde jeg nok ha takket pent nei. Hvordan kunne jeg tro at jeg fremdeles er 20 uten behov for sparkel? Stønn. Du ser jeg tenker.. get me outta here..

Skjermbilde 2016-05-16 kl. 23.15.36

Jeg får endelig sminke, og løper til hotellet. Jeg må sheive leggene, som skal være bare. Fant ut at jeg ikke hadde høvel på kvisten før jeg reiste, kjøpte noen engangs på flyplassen. Jeg satte i gang. Plutselig skjønner jeg at jeg er ille ute, jeg skjærer meg. Prøver å være mer forsiktig på andre leggen, men nei.. Jeg har dårlig tid, så jeg skjønner at jeg må velge mellom to onder. Hår eller sår? Det blir sår. Når jeg er ferdig skjønner jeg jo raskt at jeg enten.. må jeg ut å få meg en lang kjole, eller så må jeg få tredd på meg en strømpebukse. Løper til nærmeste Lindex for å få de derre ultratynne. Løper tilbake igjen. Tar på strømpebuksa. Den.. revner. Flott!

IMG_3085

I mange dager hadde jeg planlagt den store dagen, kjøpt kjoler, levert tilbake kjoler, kjøpt noen nye kjoler, prøvd de med ulikt tilbehør.. (Hvor jeg forøvrig endte opp med en kjole jeg hadde i skapet) Jeg trodde ALT var på stell.. men det jeg ikke hadde tatt høyde for.. var en skikkelig barberhøvel -eller strømpebukse.. Heldigvis hadde mine medsammensvorne det..

Sminker beina før jeg tar de fatt, og løper dit.

Endelig på plass i Grieghallen! De andre må mase på meg igjen, har nemlig fått en vippe-extension inn på øyet. Og for de som ikke har hatt det.. det er egentlig ikke en -men fem (i en)! Jeg får den ikke ut -vi må på den røde løperen. NÅ!!

Her står jeg og gliser -med såre legger og 5 øyenvipper inne på øyet. Det begynner å gå opp for meg hva det vil si.. å lide for skjønnheten..

IMG_3042

På plass i salen. Alle rundt glitrer som juletrær, boblene spretter, latteren jomer, spenningen stiger -og jeg sender et lykkelig øyeblikk til mine venner på snap.

IMG_3012

Dette.. etter at jeg hadde hatt en litt uheldig konversasjon med noen som satt på plassene våre da vi kom.. «Unnskyld men det er våre plasser..» Om vi ikke kunne sitte et annet sted? Da klarer jeg å lire av meg: «Er dere nominert?» Det var de ikke.. vi fikk plassene våre. Reisefølget mitt lo så tårene sprutet av den breiale kommentaren. (Til mitt forsvar, så hadde jeg bare hørt Rubi bak meg si noe om at vi måtte sitte på plassene våre siden vi var nominert og om kamera og noe sånt..)

IMG_3013

Men ingenting av dagens stress, flauser, eller sår betydde noen ting nå. Jeg var der, i Grieghallen, sammen med de beste damene -nominert til Årets beste livsstilsprogram!!

Vi vant ikke, men det betydde heller ingenting. For..

For en dag, for en gjeng, for en uforglemmelig opplevelse!

Jeg våknet med et stort smil, som varte hele dagen. (Det forsvant kun et lite øyeblikk.. da jeg sjekket ut av hotellet og det viste seg at jeg hadde klart å dobbeltbooke -og hvor jeg motvillig endte opp med å måtte betale for begge rommene)

Neste gang jeg skal på Gullruten.. skal jeg planlegge litt bedre, og snakke litt mindre.

(Foto: Screenshots Tv2, Rubi og random people)

Legen og frøet

«Åhh mamma kan ikke du få en baby i magen?» «Jeg har så lyst til at vi skal få en lillesøster!» «Mamma.. når skal vi egentlig få en baby til?» «Mammaaaa??»

Babymaset er voldsomt. Men jeg kjenner absolutt ingen rasling i stokkene når dette temaet til stadighet blir brakt på banen for tiden. De skjelver mer enn de rasler for å si det sånn.

Her en dag kom jeg i et svakt og fortvilet øyeblikk i skade for å (mis)bruke ønsket -som et forhandlingskort.. «Vel, det kommer hvert fall IKKE til å bli snakk om noe baby.. før ALLE i dette huset begynner å legge seg til anstendig tid!!!» Ja jeg føyde visst til et par andre punkter som skulle imøtekommes også.. det gjaldt sutring og diverse annet som gjør at tanken på enda en til -er fjernere enn Østen! Visste vel jeg, at disse kravene ikke kom til å bli innfridd anytime soon- så ikke noe dårlig samvittighet her i gården for at det ikke blir noen fortgang i saken.

Storesøster ville derimot ha litt fortgang i fanesaken sin, og kunne ikke helt se det store problemet mitt med dette -løsningen var jo såre enkel! Hun hevet øyenbrynene og forklarte meg hva jeg måtte gjøre: «Men det er jo bare å gå til legen det mamma, så setter han et frø inn i magen din!» Mente det ikke ville ta lange tiden før legen hadde sådd frøet til det grodde seg til en liten lillesøster hun kunne leke med! Null stress.

Mulig vi må ta den blomsten og bien praten…

«Jaaaack!!!»

Her ser dere dette løsningsorienterte frøet mitt, 39 uker og 5 dager gammelt. På den tiden så jeg for meg at jeg ville ta sånn cirka 4-5 unger -på strak arm.. Hahaha. (Jeg var visst også ufattelig kreativ, og tenkte at en sko på magen.. DET er en god idé!!)

Her ser dere dette løsningsorienterte frøet mitt, 39 uker og 5 dager gammelt. På den tiden så jeg for meg at jeg ville ta sånn cirka 4-5 unger -på strak arm.. Hahaha. (Jeg var visst også ufattelig kreativ, og tenkte at en sko på magen.. DET vil være en god idé!)

Livstegn, vårtegn, formen og piffen

Hei! Kremt. Ehm.. Jada så.. joda.. det er nemlig sånn at formen ikke har vært helt i hundre den siste tiden -med alt det fører med seg. Jeg har ikke engang orket å lete etter piffen, ikke bare fordi det ville vært fysisk anstrengende -men fordi jeg trodde jeg hadde mistet den helt.

Men så skjer sånne her øyeblikk! «Mamma! Se hva jeg fant!!» utbrøt hun stolt og entusiastisk, og la til: «Den er.. vakker!» Tydelig fornøyd med ordvalget sitt, så hun opp på meg for å få bekreftelse på at valgte adjektiv er det man faktisk beskriver nyplukkede blomster med. «Oi oi oi, ja det er den virkelig, vakker!»

Og plutselig.. dukket piffen opp!! Jeg fisket til og med ivrig frem mobilen og ba henne vise meg blomsten en gang til, sånn at jeg kunne forevige (og ikke minst dele!)

Så piffen er kommet tilbake, og det tyder vel på at formen også er det!.. For hva er det ikke litt vårtegn kan gjøre med en som ikke har vist livstegn fordi hun trodde hun hadde mistet piffen på grunn av formen? Underverker!

Underverker gjør underverker

IMG_1973

Ha en vidunderlig dag!